NOTES FROM A ROSE GOLD IPHONE

  • Skrevet 05.05.2017
  • Klokken 19:14

"And I'm probably gonna look you up when we're both in our thirties or forties

and it's probably gonna sting a little

and I'm gonna see that your life turned out just fine

and you've got a family and it's gonna make me

both happy

and sad

because a part of me is gonna wish it was me

making a life with you

but we both know that would've been a mess don't we"

"And one day you'll sit there with your family and tell your kids

about your youth

and for a second you'll think of me

and I'll do the same

and for an even longer second we'll feel all the things we once felt so strong

but then we'll go back to living our lives

how it was supposed to turn out

because we would've just been a mess,

wouldn't we?"

Marte Fredriksen



Photo: Thomas Van Cam


kommentarer: 0



FLYTTE INN MED TYPEN?

  • Skrevet 27.04.2017
  • Klokken 19:43

Altsååå... Jeg har flyttet. Igjen. For fjerde gang siden jeg kom til London. Rastløs eller? Nå skal jeg faktisk bo med Dan i noen måneder. Noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Flytte inn hos typen? Jeg har alltid tenkt at det vil jeg ikke gjøre før (hvis) jeg skal gifte meg. Før det blir det liksom venninner eller alene. Ta vare på min egentid så lenge jeg kan liksom - det andre tiden kommer uansett liksom. 

Det er vel mer sånn at jeg velger å være der for noen måneder nå fordi det rett og slett blir det beste. Jeg har helt til nå betalt leie for et sted jeg bare har vært en gang i uka eller mindre, og det blir liksom litt som å kaste penger ut av vinduet - det er så mye jeg kunne ha spart. Ikke minst så har jeg brukt så mye tid på å dra frem og tilbake, hente ting en plass, så dra en annen plass. Jeg får gjort mye mindre enn det jeg gjerne skulle - og ikke minst så er det slitsomt og bære på en stor bag og poser hit fram og tilbake så ofte.

Jeg digger å bo med Amy, men fordi jeg jobber, må dra fram og tilbake for å hente ting og rett og slett ikke orker å bytte seng flere ganger i uka så får vi ikke like mye tid til å gjøre ting i lag uten om å bare være i samme rom. Det er også en av de positive grunnene som fikk meg til å innse at dette er det beste valget, fordi det er jo en av de fine tingene med å ha noen fra Norge her i London sammen med meg - jeg vil jo oppleve mer av London med henne også og det har liksom blitt så mye stress med å "bo" to plasser at det har ikke vært så mye av det. 

I tillegg så skal jeg fortsatt til LA, og det koster penger - så da lønner det seg å kunne spare så mye som mulig nå når jeg har muligheten! 

Også har jeg jo nesten "bodd" med Dan den siste tiden allerede, så det er egentlig ingen forskjell. Jeg klarer ikke å være det kjæresteparet som gjør alt med hverandre hver time av dagen, fordi jeg synes det er veldig viktig å ta vare på dine egne drømmer og interesser samtidig - så jeg sover der hver natt og vi er i lag, men jeg bruker veldig mye tid ute og gjør ting for meg selv. Jeg er glad for at vi kan fortsatte å være kjærester og ikke ordentlige samboere. Den dagen kan komme, men jeg står nok fast på det jeg alltid har tenkt. For nå i alle fall. 



Goals??? hehe


kommentarer: 0



JEG TROR DU TRENGER DETTE

  • Skrevet 25.04.2017
  • Klokken 22:18

Av alt jeg noensinne har skrevet her på bloggen, så er dette det innlegget jeg skulle ønske alle kunne lese. Uansett hvem du er - bare at du kan lese det og forstå.

Jeg skrev det i fjor, men jeg poster det igjen i dag. Hvorfor? Fordi i dag trengte jeg å lese dette. Jeg trengte å minne meg selv på mine egne ord.

London. Onsdag. 22:43

Processed with VSCO with m5 preset

Jeg vet ikke om det er samtalen med Mathilde fra tidligere i dag. 

Jeg vet ikke om det er fordi jeg var ute i går og har hatt alt for mye tid til å tenke i dag.

Jeg vet ikke om det er fordi jeg sitter i senga alene på rommet med rolig musikk.

Jeg skulle bare så gjerne ønske at dere kunne forstå, virkelig forstå, hvor viktig det er å gjøre det du vil. Det du har lyst til akkurat nå. Ikke fordi kjæresten din har lyst, ikke fordi foreldre presser deg, ikke fordi bestevenninna de skal gjøre det.

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå, virkelig forstå, at dette er livet ditt. Valgene du tar nå, veien du velger å gå, menneskene du velger å omgås med. Det er alt ditt valg. Du er din egen person. Du har dine egne drømmer, mål og verdier. Hvorfor er du så redd?

Processed with VSCO with m5 preset

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå, vi er alle bare en gjeng med mennesker - mennesker som ikke klarer å innse hvor viktig det er å høre på seg selv. Hvorfor er du redd for å si hva du synes? Hvorfor vil du heller ligge oppe om natta og tenke på alle tingene du kunne ha sagt? Du fortjener å være ærlig med følelsene dine. Ikke kast bort tiden din på mennesker som ikke en gang vil prøve å forstå deg. Mennesker som ikke vil gi like mye av seg selv som du gir av deg. Det fortjener du ikke. Du fortjener ikke å sitte der å se tilbake på livet ditt, og tenke på hvor mye unødvendig tid og energi du brukte på noen som ikke fortjente det. Og selv om du innser da at det faktisk var andre som fortjente din latter, gråt og glede - så har du mistet mange fine stunder som kunne ha vært. Vær så snill å prøv å se verdien din akkurat nå.

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå, hvor mye det gir deg når du innser at du faktisk kan gjøre det du vil. Du kan flytte til andre siden av verden eller du kan starte ditt eget firma. Du kan følge den drømmen og du kan få den jobben. Vi lever i en verden full av mennesker - mennesker med helt lik verdi, men som fortsetter å lever i den troa om at noen er mer verdt enn andre. Og hvem har skapt det synet? Oss. Vi. Mennesker. Det er bullshit. Det e bullshit og jeg hater at unge mennesker vokser opp i en verden som dette uten at noen kan fortelle dem hvordan det virkelig er. Hvordan Kim Kardashian ikke er noen du burde streve etter å bli som, hvordan "relationship goals" ikke er det du burde lengte etter, hvordan du kaster bort tiden din på å ville ha store pupper når du har små og prøve å se ut som hun du ser crushet ditt like på instagram. Faen heller. Hvordan ble dette så jævlig viktig? 

Processed with VSCO with m5 preset

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå at de fineste menneskene jeg vet om er de som jeg kan prate med. Prate ordentlig med. Ikke om modelljobbing, ikke om trening, ikke om klær eller sminke. Mennesker som forstår hva som egentlig er viktig. Mennesker jeg kan lære av, og som kan lære av meg. Samtaler som gir meg noe. Mennesker som kan gjøre meg så irritert og så lykkelig. Mennesker som klarer å få fram sterke følelser i meg. Følelser er viktig. Spesielt når man lever i en så følelsesløs verden. Dette er mennesker jeg trenger i livet mitt for å ikke bli dratt med i denne overfladiske bobla som alle ser ut til å leve i. Når ble det teit å snakke om livet? Når ble det teit å snakke om drømmer? Ikke minst, når ble det teit å følge de? Hvordan verden er det vi lever i når unger vokser opp i den troa om at et mål og en drøm det er verdt å følge er å bli kjendis på instagram fordi det er kult, men ikke å bli statsminister fordi det virker uoppnåelig? 

Sist, men ikke minst, jeg skulle ønske dere kunne innse hvor viktig det er å tenke på seg selv. Å gjøre ting for deg selv. Det er ditt liv - og det er du som kommer til å sitte igjen å angre på sjansene du ikke tok og drømmene du ikke fulgte. Du kan ikke legge ansvaret på noen andre. Det er ikke kjæresten din sin feil at du ikke fikk den muligheten du ville fordi du valgte å gå samme vei som han. Det er ikke bestevenninna de sin feil fordi du dro dit hun dro. Det er ikke foreldrene dine sin feil fordi de presset deg til noe du egentlig ikke ville. Du er din egen person og du har din egen stemme. Du har rett til å si nei og du har rett til å leve ditt liv akkurat som du vil.

Processed with VSCO with m5 preset

Jeg skulle så gjerne ønske dere kunne forstå...


kommentarer: 0



TING DERE IKKE VISSTE OM MEG!

  • Skrevet 20.04.2017
  • Klokken 18:41

Her kommer noen punkter med ting dere ikke vet om meg! Kanskje dere visste noen allerede da, men forhåpentligvis lærer dere noe nytt. 

1. Jeg har egentlig et svært mellomrom mellom fortennene, men har bygd på så det vises ikke lengre. Kan fortsatt falle ut når som helst. Hadde sikkert fått mer jobb i high fashion hvis jeg ikke hadde fikset det, men jeg ville virkelig endre på det. 

2. Jeg har egentlig blondt hår. (Askeblondt) 

3. Jeg tåler ikke vodka og må alltid passe på hvis jeg skal drikke det, men generelt sett så burde jeg bare unngå det. 

4. Jeg veldig rastløs og liker å gjøre forskjellige ting hele tiden - spesielt innen jobb. CV'en min begynner å bli rimelig interessant nå altså, haha. 

5. Jeg spiser fisk, men ikke kjøtt. Vet noen mener det også er kjøtt og vil prøve å rette meg på det, så kan vel si at jeg er pescetarianer da. 

6. Jeg har to tatoveringer, og vet om to flere jeg vil ta asap. 

7. Jeg trenger trening i livet mitt som utløp for frustrasjon og sinne, og skulle ønske at jeg hadde begynt med boksing da broren min gjorde det. Derfor har jeg aldri sluttet med trening uansett hva som har skjedd i livet mitt. Jeg trenger det. 

8. Jeg får veldig fort dårlig samvittighet og gjør mitt beste for å aldri få noen til å føle seg dårlig. Hvis det har skjedd må jeg prate med personen og ordne opp så fort som mulig fordi jeg klarer ikke å gjøre noe annet hvis jeg vet at noe ikke er ok. Jeg setter meg veldig fort inn i andres følelser. 

9. Jeg er veldig flink til å overtenke og gjøre en liten situasjon veldig stor.

10. Jeg er også veldig flink til å motivere meg selv og innse hvor teit jeg kan være til tider. Som feks. når jeg gjør det jeg akkurat skrev i punket over, så klarer jeg fort å snu på det. 


 

11. Det eneste jeg har peiling på for framtiden min er:

Jeg vil reise til jeg blir lei.

Den gangen (if ever) jeg skal finne meg en permanent plass å bo (settle down) så skal det være en varm plass (ikke sydensted) og det skal være et hus ved stranda.

Jeg vil gjøre noe stort med mening.

That's it!

Kanskje dere ble litt bedre kjent med meg nå? Si ifra hvis dere vil at jeg skal lage flere slike innlegg!

// Here's some things you might not know about me already! Maybe you knew some of it, but hopefully you learnt something new as well. 

1. I actually have a big gap between my front teeth, but years ago my dentist "fixed" it. It can still get back like that whenever because he only filled it in and it can fall out again. I probably would've gotten more high fashion jobs if I kept it that way but ohhhh well. 

2. My hair is naturally blonde. I'm from Norway so you probably expected that. 

3. I can't handle vodka and always need to be careful if I drink it. Should stick to wine. 

4. I'm very restless and I like doing different things all the time - especially when it comes to work. My CV is getting quite interesting now, haha. 

5. I'm pescetarian.

6. I have two tattoos, and two more I know I wanna get asap. 

7. I need to workout just to get frustration out, that's why I've always made time for it no matter what's been going on in my life.

8. I feel bad really quickly about things and always do my best to not make anyone feel bad. If somethings happened I feel like I have to talk to the person and sort things out before I can go on and just do whatever I'm supposed to. I put myself in others situations and feelings very often and imagine what it's like for them.

9. I'm very good at overthinking and sometimes making a small situation into a big one. 

10. I'm also very good at motivating myself and realising how silly I can be at times. Goes quite well with what I just said above here. Kinda fixes it. 

11. The only things I know for certain about my future:

I want to travel until I get sick of it.

When that happens (if ever) and I'm gonna settle down, I'm gonna settle down in a hot country (still want city life) in a beach house.

I want to do something big with meaning. Something that matters. 

Hopefully you got to know me a bit better now? Let me know if you want me to do more of these posts!  


kommentarer: 3



HUN LÅ LIVLØS UNDER BUSSEN

  • Skrevet 10.04.2017
  • Klokken 23:36

Så ekkelt hvor fort ting kan endre seg. Noen få sekunder er nok.

Jeg var på jobb utenfor casinoet her i Leicester Square. Skikkelig fin dag, sol og en haug med mennesker.

Jeg så ikke sekundet det skjedde, men jeg hørte det. Det var umulig å ikke høre skrikene. 

Alt jeg kunne se var bussen rett foran meg og en folkemengde som samlet seg på andre siden.

Jeg er så vant til masse folk, bråk og roping fordi sånn er det hver dag her - med man skjønte at noe alvorlig hadde skjedd. Skrikene var desperate.

Jeg gikk for å se. Sakte og forsiktig.

Jeg merket fort hvor alvorlig det var. Det første jeg så var en skrikende dame i hvit skjorte. Hun ble prøvd å holdt i ro av sjokkerte tilskuere. 

Jeg så hvor hennes øyne så. På de to beina under bussen.

Noen sekunder var nok. Det stakk i hele kroppen og jeg måtte se bort. 

Skrikene ble bakgrunnsstøy for noen sekunder og jeg bare sto der.

Jeg ville ikke, men kroppen snudde seg automatisk på nytt. Øynene så.

Øynene så et menneske. Bevisstløs og blekt ansikt med en rød stripe rennende ut av munnen og nedover haka. 

Det var noen sekunder, men det bildet sitter fast i hodet mitt.

Jeg følte at jeg så på et liv som var borte. Borte fordi hun ville prøve å løpe over veien før bussen kom. Slik som jeg alltid gjør. Slik som alle alltid gjør. 

Det er ikke verdt det, er det? De få sekundene du sparer. Det er ikke verdt livet ditt, er det?

Jeg klarte ikke å gjøre noe spesielt den dagen, men jeg fant ut at hun klarte seg. Hun overlevde.

Neste dag leste jeg at en fyr hadde blitt drept av bussen i Oxford Street. Han var ikke like heldig.

Jeg tror aldri at jeg kommer til å glemme det synet, eller de skrikene. 

Jeg håper at jeg har lært fra det. Lært at livet mitt er verdt mer enn muligheten for de ekstra små sekundene.


 


kommentarer: 0



TO BLIR TIL TRE

  • Skrevet 01.04.2017
  • Klokken 17:35

Vi har lenge pratet om at i dag var dagen vi skulle komme ut med det, og det har vært mye fram og tilbake, men det er også derfor vi begge har bestemt oss for å jobbe mer fremover - og at jeg har blitt værende her i London til tross for a reise i februar som egentlig var planen. Ting kommer plutselig, men man innser fort at det var sånn det skulle være hele tiden <3 Vi har spilt inn en video til dere som vi poster i morgen, der vi prater litt mer om hele greia og planene framover. Gleder oss til å ta dere med på reisen fremover!

// We have been talking for a while now about when to come out with this, and it has been a lot of back and forth, but now that we have both agreed on putting in the effort and getting another job everything just seem to come together. It is also why I decided to stay in London instead of leaving in February which originally was the plan. Things happen even though you didn't plan them, but you realise eventually that it was ment to be <3 We also did a video for you guys that we will post here on my blog tomorrow, where we talk about everything and our plans ahead. We are really excited to share this journey with you guys!

Processed with VSCO with c1 preset


kommentarer: 3



TUSEN TAKK!

  • Skrevet 27.03.2017
  • Klokken 22:15

Jeg blir så glad av alle kommentarer og meldinger <3 Tusen takk for at dere vil lese og ikke minst at dere tar dere tid til å kommentere, like eller sende meg melding. Viktigst av alt er jeg bare veldig glad for at jeg endelig gjorde det, delte min historie, og at andre som sliter akkurat nå får muligheten til å lese det - og kanskje forstå at endringer er mulig. 

Har dere flere spørsmål, så kan dere bare legge igjen en kommentar - ingenting er for dumt. Jeg er så takknemlig for at det er så mange flotte mennesker der ute, og ikke minst hvor mange jeg er så heldig å ha rundt meg. 

Processed with VSCO with g3 presetProcessed with VSCO with g3 preset


kommentarer: 0



HVORFOR SNAKKER DU IKKE?

  • Skrevet 26.03.2017
  • Klokken 12:17

Hvorfor snakker du ikke?

Det er når man kan fortelle verden om de tingene man holder nærmest at man begynner å slippe taket på de, eller allerede har sluppet taket på det. 

Kanskje ikke verden, men i det minste kunne snakke om det - fortelle det.

Dette er vel det mest personlige innlegget jeg noensinne har skrevet, og noensinne kommer til å skrive. 

Når jeg prater om det virker det nesten som et helt liv unna, en annen jente. Samtidig så husker jeg det så godt, følelsene og fortvilelsen.

Jeg har vel tenkt på å skrive det ganske lenge, da jeg bodde i Bodø også, men jeg var kanskje ikke helt klar. Jeg tror også at jeg tenkte at folk ville se på meg annerledes, tenke at jeg fortsatt hadde det sånn. Nå er det så langt i fra den jeg er i dag at jeg føler det er på tide.

Lille Marte som gikk i barnehagen. Mamma ante ingenting. Slapp meg av og hentet meg - jeg satt meg i bilen og pratet som en foss. 

Det finnes mange som går igjennom tøffe eller vanskelige ting som barn, til tross for at man kan være veldig ung og ikke husker de nøyaktige øyeblikkene betyr ikke at det lille mennesket ikke var tilstede akkurat der og da og at det ikke setter spor senere i livet. Det er akkurat det som skjer. Hjernen er ganske flink til å bevisst glemme vonde minner eller kjipe ting, men det betyr ikke at det ikke fortsatt finnes i underbevisstheten. 

Den lille jenta som flyttet til Bodø. Gikk i barnehagen og pratet som en foss med mamma. 

Helt til en dag da barnehagetanta tok mamma til side.

"Marte prater ikke."

Da skjønte mamma mer. Jeg hadde alltid vært stille da hun kom inn for å hente meg, men med en gang vi satt oss i bilen var det rett i pratingen.

Jeg pratet med mine to bestevenner i barnehagen. Jeg stolte på de. Barnehagetantene kunne stå utfor døren for å høre meg prate og det var de eneste gangene de fikk høre stemmen min.

Etter det var det flere år med minimal prating. Jeg gikk på barneskole med de samme menneskene i flere år, men de kunne garantert telle de gangene de fikk høre meg prate. Ikke sjans om de fikk klare å bli kjent med meg heller.



Det er så tydelig på bilder også... Til venstre kan du se at jeg er trygg og meg selv, til venstre var jeg utrygg med andre mennesker rundt meg. 

Når jeg ser tilbake synes jeg det er litt trist. Jeg var egentlig en veldig god unge som hadde sterke meninger og klarte alltid å få mine nærmeste til å le enten vi lekte idol eller kledde oss ut eller noe av alt det andre jeg fant på. Jeg skulle ønske flere kunne ha blitt kjent med den lille jenta. 

De få menneskene jeg stolte på og slapp inn har blitt der siden da. Jeg håper og tror det er også derfor jeg klarer å ta vare på gode vennskap. De jeg har hatt med meg så veldig lenge og de var de første jeg slapp inn. Malin, Martine og Mathilde. 

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om dette. Følelsene mine, fortvilelsen min, grunnen til alt og hvordan jeg kom meg ut av det.

Så hvordan følte jeg meg? Hvorfor valgte jeg å ikke prate?

Det var ikke et valg. Hvordan unge ville noensinne velge å ikke kunne si meningene sine, ikke kunne bli kjent med nye mennesker, høre at voksne prater om deg, høre at barn på samme alder prater om deg - men ikke si noe? 

Jeg ville så gjerne. Jeg svarte alltid i timene. Inne i hodet mitt. Jeg klarte bare ikke å få det ut. Det var en sperre der.

Da jeg ble litt eldre og i det minste kunne si noen ting ble det enda mer oppmerksomhet på meg når jeg først sa noe ettersom det var så sjeldent. Det gjorde det bare enda verre.

Var det noe jeg hatet så var det oppmerksomhet. Jeg hatet det av hele mitt hjerte.

Jeg har vært så usikker og jeg har vært så redd for å stole på mennesker. 

Når jeg var blant andre mennesker jeg ikke var trygg på var det alt jeg tenkte på. "Jeg må prøve å si noe, bare si et eller annet", Det passer ikke inn i samtalen, alle kommer til å stirre på meg". 

Prøver å gjøre alt så de ikke skal stille det spørsmålet. 

Det gjør så vondt i magen da. Det er en sånn følelse jeg ikke ville unnet min verste fiende. Jeg husker enda den stygge følelsen.

"Hvorfor snakker du ikke?"

Au. Der er den.

Nå i dag vet jeg jo at ingen gjorde det for å være slemme. Barn er barn. Barn skal prate og leke og le og fortelle ting og bli kjent med nye mennesker på samme alder - i det minste noen man går på skole med. 

Barn er nysgjerrige. Selvfølgelig spør de hvorfor. Hvorfor ei lita jente aldri velger å si noe. Det er jo rart for andre barn som ikke vet hva det handler om. Det er vanskelig å forstå. 

Jeg visste ikke en gang hva det handlet om. Jeg ville også være som alle andre.

Jeg skal si dere en ting. Herregud så utslitt det gjorde meg. Jeg kan si at det er slitsomt å jogge en mil, å jobbe i ni timer, å ha reklameinnspilling i 24 timer. Men alle de tankene, all den frustrasjonen i hodet til ei lita jente - det er en forferdelig tung jobb for hodet og kroppen til ei jente som så gjerne vil, men ikke får til. Som føler seg så annerledes, men samtidig helt lik. "Hadde jeg bare fått vist hvordan jeg, Marte, egentlig er, jeg vet jo at du og du og du egentlig hadde likt meg veldig godt." 

Jeg likte ikke at andre folk pratet om meg, eller sa navnet mitt. Fordi når de sa det var det jenta som ikke pratet, det var ikke den stae Marte som mamma kjente, den plagsomme lillesøstra broren min kjente eller tullete jenta bestevennene mine kjente. Det er mitt navn, men jeg ville ikke høre det fra de fordi de snakket ikke til den de trodde de pratet med. Jeg var ikke svak eller en person som skulle være usynlig, men det følte jeg når de sa navnet mitt. Det var kanskje lett å oppfatte den lille jenta slik. Hadde de bare visst hva som foregikk i hodet til den lille jenta. 

Stress, fortvilelse og bekymringer en syvåring ikke skal ha. Jeg hadde nok mer voksne tanker en folk på min alder da også. Jeg hadde mye tid til å tenke mens de ande pratet. 

Men så er det jo en helt i denne historien også. 

Min kjære mamma.

Hadde det ikke vært for deg vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Jeg hadde i hvert fall ikke bodd i London. Jeg hadde ikke fått opplevd halvparten av det jeg har i dag.

Hun undersøkte og hun pratet med alle som kunne vite noe om dette. Selektiv mutisme. Angst for å prate.

Hun dullet ikke med meg, hun fortalte meg at jeg måtte utfordre meg selv hvis jeg skulle bli bedre på det. Å kunne prate mer. 

Jeg synes det var så vanskelig, men hun hadde rett. Vi dro på cafe ca hver lørdag. Jeg ville ha vann, noen ganger kakao. Hvis jeg skulle ha det måtte jeg gå å spørre selv med mamma med meg. Noen ganger endte det med vann eller kakao, andre ganger ble jeg sittende med ingenting.

Men det ble bedre, og det ble enklere. 

Mamma hadde rett. 

Skolen var noe annet. Det var så mye jeg gjerne ville si - og jeg ville så veldig gjerne at de andre også kunne bli kjent med meg på ordentlig og ikke bare være jenta som ikke prater - jeg visste jo selv at jeg var så veldig mye mer. Jeg ville at de skulle se den jenta jeg var hjemme eller med vennene mine. Smilende glad, alltid noe å si, ganske morsom til tider og veldig veldig sta. Ikke redd for å si ifra om noe.

Det tok lang tid. Det var så gjerne noe jeg ville si, men jeg overtenkte å klarte ikke å få det ut før menneskene rundt meg var på et nytt samtaleevne, og da var det for sent til å gjøre noe.

For hver gang jeg gikk hjem fra skolen uten å si det jeg ville, uten å få ut en ord, gikk jeg hjem å følte meg mislykket. Den følelsen var helt forferdelig. Vondt i magen og så veldig sliten av å gå med skuldrene opp til hodet og alle tankene som hadde gått igjennom hodet mitt.

Noen ganger klarte jeg det. Og da gikk jeg hjem med en litt bedre følelse. Klarte jeg det ikke det neste dag ble det litt verre igjen. Jeg klarte det jo i går? Nå må jeg skjerpe meg.

Etterhvert ble jeg litt tøffere for hver dag. Noen ganger var det fortsatt ekstra vanskelig. 

Det som endret meg mye vil jeg si var reising. Det var et stort vendepunkt.

Jeg begynte å se ting annerledes. Alle er bare mennesker, hvorfor skal jeg bry meg så mye? Jeg må være stolt av hvem jeg er - og kunne vise det. Det er ikke noe dumt at mennesker er interessert i hvem jeg er, å få oppmerksomhet. Jeg må prate. 

Jeg begynte å bli irritert på meg selv. Jeg er et godt menneske - jeg vet at jeg burde ha mye bedre selvtillit. Jeg gjemmer meg bort, gjemmer bort alt det som gjøre meg til meg. Alle burde få muligheten til å se hvor rar og glad jeg kan være, hvor sterke meninger jeg har. 

Jeg kan ikke kaste bort mine fine egenskaper og bare holde det for meg selv. Jeg må ta til meg det folk sier til meg.

Jeg husker at ting virkelig begynte å endre seg. Men hjemme i Norge fikk jeg fortsatt litt av den samme følelsen. Det var vel minnene.

Jeg tror at så mange år med å observere mennesker, bare sitte å høre på de prate, hvordan de velger ordene sine og se kroppsspråket deres - har gjort meg til en ekspert på å lese folk.

Det har i dag gjort meg en stor fortjeneste. Jeg legger merke til småting som det kan være vanskelig for andre å legge merke til. Tegn til nervøsitet, mennesker som lyver, prøver å være noen andre, mennesker som sliter. Jeg har alltid nok selvtillit til å si hva jeg mener, mer enn det også - jeg sier alltid i fra hvis jeg mener noe er galt. Jeg er ikke redd for å vise reaksjoner. Jeg lar ikke noen skremme meg lenger, uansett hvor høy autoritet du har så betyr ikke det at du er mer verdt, at du har mer rett til å si dine meninger eller at det du sier er mer riktig - jeg kan se at alle har sine usikkerheter, at det er så mange som prøver å være noen andre. Alle sliter med sine ting, og sånn er det bare. 

Jeg har presset meg så utrolig mye i løpet av livet mitt. Jeg er så glad for staheten min.

Det startet å vise seg skikkelig da jeg slet som mest med å snakke - stahet. Læreren min på barneskolen og mamma brukte å skrive til hverandre, avtalte at jeg skulle prøve å si noen ting i klasserommet - svare på noe. En gang skulle vi alle si en sang vi likte. Det sto mellom to sanger. En hadde et veldig langt og vanskelig navn, men det var egentlig den som var favoritten. Den andre hadde et kjempelett navn.

Jeg vet at for dere som ikke har opplevd en sånn sperre, sånn angst, ikke kan forestille dere hvordan dette kan være vanskelig, det er jo bare å si det? Det er ikke det. Kroppen stivner og du får ikke noe ut. Den følelsen, den var helt forferdelig. Jeg ville så gjerne, men det gikk ikke. 

Jeg skreik og hylte og var så frustrert hjemme. Nå må jeg le litt - hadde alle som kjente meg som jenta som ikke pratet sett meg da hadde de fått sjokk - det sto ikke på pratingen da akkurat. Nok en gang ble jeg helt utslitt. Mamma sa jeg kunne si den enkle. Nei, det kunne jeg ikke. Det var ikke favoritten. Jeg endte opp med å si den vanskelige. Ett skritt nærmere.

Jeg husker også at mamma ordnet et lite møte med noen andre som hadde selektiv mutisme. Det var ei jente på min alder, og foreldrene hennes. Mamma og meg. Vi dro ut for å spise pizza. Det møtet hjalp meg veldig mye. Jeg innså hvor langt jeg hadde kommet, og at det kan være enda verre for andre. At jeg ikke var alene. Jeg svarte foreldrene hennes når de spurte meg om noe. Jenta måtte hviske i ørene til foreldrene hvis hun skulle si noe, så måtte de si det til oss. Jeg tenker litt på henne - lurer på hvordan det går nå. 

Lille Marte som ikke ville prate med noen, ikke klarte - endte senere opp med å reise hjemmefra som 17-åring, jobbe som modell, være den som ender opp med å spørre fremmede, ringe og fikse opp i ting når jeg er med venner eller familie, stå opp for meningene mine, oppleve verden på egenhånd, gi folk en mulighet til å bli kjent med meg - ikke minst, få muligheten til å bli kjent med mange nye helt fantastiske mennesker. 

Jenta som hatet oppmerksomhet og at folk la merke til at hun var der hun også - vil nå at dere skal se henne, høre henne, og forstå henne.

Vi kan alle bli bedre så lenge vi finner nok styrke til å presse oss selv. Uansett hvor mye du sliter så kan det bli bedre, det kan bli så utrolig mye bedre. Ikke la fortiden definere deg. Du har nye muligheter hver eneste dag.

Jeg ville ikke at dere skal forbinde dette med å være sjenert - det er ikke noe du kan sammenligne. Jeg husker jeg hatet det ordet. Virkelig hatet når folk brukte det om meg - eller spurte om jeg var sjenert. Jeg var jo ikke det - jeg klarte bare ikke å få ut alt det jeg hadde i hodet mitt! Jeg hatet når folk fikk meg til å føle at jeg var svak og noen som hadde mindre betydning, at jeg ikke var noen. Jeg var 7 år, 10 år, 12 år - og så allerede hvor hardt alle rundt meg prøvde, hvordan de prøvde å få andre til å akseptere de, hvor usikker de egentlig var, men likevel satt jeg der å kjente på den ekle følelsen fordi jeg ikke fikk ut noe. Det var vel det som fikk meg til å føle meg en smule bedre. "Du lurer ikke meg, jeg ser at du sliter - du også."

Det var nok også motivasjonen min. Jeg ville at de rundt meg en dag skulle skjønne at jeg også forstår, jeg også ser - så mye mer enn du tror. 

Vil dere lese litt mer om selektiv mutisme kan dere gjøre det her.

Her er også noen kjennetegn til mennesker som har opplevd det, eller enda sliter:

<3 Over gjennomsnittlig intelligens, persepsjon, eller nysgjerrighet

<3 Kreativitet og en kjærlighet for kunst eller musikk

<3 Empati og følsomhet for andres tanker og følelser

<3 En sterk følelse for rett og galt

Tusen takk, mamma. For all kunnskap du har gitt meg, for alle gangene du gjorde meg sterkere, for at du har stått der ved min side og for gangene du har latt meg utfordre meg selv alene. Alt det har gjort meg til den jenta jeg er i dag. Og den jenta - den er jeg egentlig utrolig stolt av. 

Processed with VSCO with f2 preset


kommentarer: 5



FORANDRINGER - GJENNOM PHOTOBOOTH

  • Skrevet 23.02.2017
  • Klokken 04:51

Gikk gjennom bildene mine fra photobooth her om dagen - og jeg følte at det viste en del forandringer som har skjedd i livet mitt den siste tiden. Så da tenkte jeg å dele det med dere! 

// I went through my photobooth photos the other day - and it showed some of the changes in my life from the first photos up to the last. So I thought I would share it with you guys!



Mine fine søskenbarn som jeg får sett alt for lite! Det er vanskelig når jeg bor i London, men det er ikke en unnskyldning for å ikke få sett de mer. Så gode begge to <3 

// My cute cousins that I unfortunately don't get to see so often! It's a bit difficult now that I live in London, but it's still not an excuse. Love them <3 



Mamma og jeg - sommer for 2 år siden kanskje? Eller tre.

// Mom and me. Summer two years ago I think? Maybe three.

I Athen for litt over ett år siden. Føles ut som om det er så mye lengre siden.

// In Athens about a year ago. Feels like it was so long ago compared to the actual time. 


Jeg som begynte å bli gal av å være i Bodø, like før jeg bestemte meg for at neste stopp ble London.

// Just me going crazy after being "stuck" back home not traveling or doing anything important, right before I decided that London was the next destination.



Jeg på plass i rommet mitt i Hammersmith. Husker godt hvordan følelser jeg hadde i kroppen når jeg ser på bildene. Så mye spennende og nytt. Mitt eget lille sted i London. Dette var like etter at jeg flyttet, og jobbet på Miss S. 

// Me in my room in Hammersmith. I still remember how I felt when I look at these photos. So many exciting and new things happening. My own little place in London. This was right after I moved, and was working at Miss S. 



Første gangen Amalie og Mathilde besøkte meg sammen i London. Lite visste vi at en av de kom til å flytte hit etterpå. 

// First time Amy and Mathilde visited me together in London. Little did we know then that one of them would be living with me now. 

Sommer i fjor - flyttet til Bethnal Green og bodde med Caitlin. Tenker tilbake på den tiden og det gir meg gode minner. Det var noen fine måneder. Ble mer interessert i sminke og startet å jobbe på Kiko. 

// Last summer - moved in with Caitlin in Bethnal Green. Looking back at it I get a nice feeling, was some really good months. Started working at Kiko as well and got more into makeup. 



Fortsatt Bethnal Green. Begynte å være ganske mye sammen med Dan når jeg ikke jobbet. Største forskjellen herfra? At puppene mine på et eller annet vis begynte å vokse ut av det blå, haha.

// Still Bethnal Green. Started hanging out with Dan a lot when I wasn't working. Biggest difference from this time? Boobs started growing out of the blue, haha. 



Min nåværende roomie flyttet fra Norge til London og jeg flyttet fra Bethnal Green til Stratford <3

// My current roomie moved from Norway to London and I moved from Bethnal Green to Stratford <3



Ble offisielt sammen med han fyren her, som gjør meg så lykkelig. Også forandret han meg til en av de menneskene som skriver sånt kliss, som jeg aldri trodde at jeg skulle gjøre. 

// Officially got together with this guy that brings me so much happiness every single day. And he obviously turned me into one of those people writing cheesy things I never thought I would. 


kommentarer: 0



NY PIERCING OG SÅNN

  • Skrevet 27.01.2017
  • Klokken 15:16



Innafor på bloggen or nah? 

Uansett - jeg vet det er mange som har lyst til å ta piercing andre steder enn øret og nesa, og jeg vet også at det er mange som tror at det kommer til å gjøre veldig vondt. Nå kan ikke jeg fortelle dere akkurat hvor vondt det kommer til å bli for dere, men for min del gjorde det mye vondere å ta i øret enn i nippelen. Jeg hadde forberedt meg på at det kom til å gjøre veldig vondt etter alt jeg hadde hørt, i tillegg til at man kom til å angre de timene etterpå på grunn av smerten. Sannheten er at det var over på noen sekunder, og jeg kjente nesten ingenting etterpå. Så hvis dere vil ta og er usikker bare på grunn av smerten  - ikke tenk så mye over det! Det kommer til å være verdt det etterpå. 

// Few thoughts for anyone wanting a piercing in more sensitive areas other than your ears - it's not as painful as you think. I was so prepared for the pain - but the truth is it was over in a few seconds and after that I barely felt it. For me it was more painful both under and after when taking piercing in my ears compared to the nipple. So if you're ever in doubt just because of the pain - I say do it! It's worth it. 


kommentarer: 3



DEN FØRSTE & DEN EKTE

  • Skrevet 26.01.2017
  • Klokken 22:28





 



Litt rart det der, er det ikke? Jeg som trodde at jeg aldri kom til å ha det slik.


kommentarer: 1



DET ER IKKE FØR DU SER TILBAKE AT DU INNSER DET

  • Skrevet 24.01.2017
  • Klokken 19:26

Marte, 17 år. 

Introdusert til modellverden.

Det er noe alle forventer. Blir du fortalt hvor mye du må veie? Blir du fortalt at du er for tykk, for tynn?

Ja, det blir du. 

Gidder jeg å prate om det med "dere"?

Nei, det gjør jeg ikke. Dere kommer bare til å henge dere opp i det. At det er det eneste det går ut på. Det eneste det handler om. 

Jeg gjør det på grunn av reisinga, på grunn av menneskene jeg møter, på grunn av erfaringen jeg får.

Den erfaringen jeg sitter igjen med nå. Den erfaringen jeg enda får. 

Jeg fikk aldri høre at jeg var for tykk. Jeg fikk høre etter en sommer at jeg burde gå ned noen cm på rumpa. Jeg hadde begynt på medisiner på grunn av smerter i magen og fikk derfor mye vann i kroppen. Det var ikke noe jeg hengte meg opp i - jeg visste allerede hvordan modellverden var.

Jeg tenkte at jeg var heldig når det kom til det punktet. Jeg visste hvor mye fælt flere andre unge jenter hadde blitt fortalt av modellbyrå og agenter. 

Tilbake til 17åringen igjen. Jeg skulle ut å reise for første gang. Det kom ofte opp nye innlegg i gruppa til byrået.

Jeg ville jo være best, eller i det minste så bra som mulig. Jeg leste og fortsatte å spise sunt som jeg visste at jeg ville valgt å gjøre uansett, fordi det får meg til å føle meg bra, også trente jeg da. Kanskje var jeg litt for obsessed med det, det føltes ikke så bra når jeg droppet å trene, men jeg skulle jo ut å reise så hvorfor ikke. 

Så var det en ting som kom opp i gruppa, en ting som ikke ville ut av tankene til en ung jente. "Du skal helst ikke spise etter 19.00. Kroppen trenger ikke mat etter det". 

Jeg blir så sint og fortvilet nå. Hvor er logikken i det? En 17 år gammel jente som er i utvikling skal ikke spise etter klokka 7 på kvelden fordi kroppen ikke trenger mat da? Selvfølgelig trenger du mat! Selvfølgelig, Marte, du trenger mat etter kl. 7 på kvelden!

Det var noe som bare satt seg fast - jeg tenkte på det uansett om jeg ikke ville. Jeg tror det hadde mye med det at modellindustrien var det eneste i tankene mine på den tiden. Jeg hadde liksom ikke noe annet liv. 

Jeg endte opp med å reise til Athen. Vet dere hva jeg fikk høre mest? "Du er for tynn". Det er i alle fall en ting jeg har hørt i løpet av mine reiser med modellbyrå jeg kan si meg enig i. Jeg var alt for tynn.

Var det virkelig verdt det? Å legge seg sulten på kveldene? Å ville gå å legge seg klokka 7 på kvelden så jeg slapp å tenke på at jeg var sulten, så jeg slapp å spise noe etter 7? Fordi jeg trengte jo ikke maten, det var jo bare kroppen som ville ha det, uten noen spesiell grunn. Eller var det kanskje den unge kroppen min som sa i fra? Kroppen som prøvde å fortelle meg hvor latterlig teit jeg var - hvor vondt det var for den å ikke få næringen den trengte?



Jeg kom hjem fra Athen. Var klar over hvor tynn jeg var. Heldigvis har jeg alltid hatt babyface og det var aldri så lett å se i ansiktet mitt hvor tynn jeg var på resten av kroppen. Selv om jeg nå ser det veldig klart på gamle bilder. Mamma hentet meg på flyplassen. Bagasjen kom ikke. Vi sto å pratet med SAS. Jeg spurte om noe jeg hadde tenkt på lenge. "Mamma, synes du jeg er blitt for tynn?". Jeg hadde på meg trange jeans, men mamma var så glad for å se meg og hadde egentlig bare fokusert på ansiktet mitt. Hun så ned på meg. Hun så ned på meg og fikk sjokk. Jeg fikk bekreftet det jeg tenkte. 

Vi hentet Mathilde, pratet litt om det. Jeg har aldri hatt problemer med å prate om personlige eller tøffe ting med de to. Til tross for det klarte jeg ikke selv å innse det. Jeg sa at det sikkert hadde skjedd fordi det hadde vært så travelt med castinger og jeg fikk ikke tid til å spise ordentlig. 

Nei, det var ikke derfor. Det var fordi jeg tenkte på hva jeg spiste hele tiden - at det var forbudt å spise etter klokken 7 på kvelden. 

Den kvelden spiste jeg så mye at jeg ble dårlig. Dårlig og ondt i magen. Stakkars kroppen min. Etter det var det fram og tilbake. Kroppen min var så sulten. Samtidig var hodet mitt full av alt det jeg hadde lest. Hva du ikke skal gjøre, hva du burde spise eller ikke spise, hvor mye, hvor lite. 

Et kaos. 

Jeg så aldri hvor seriøst det var. Jeg leste om folk som hadde problemer med mat, spiseforstyrrelser og alt det der. Det var fortsatt så fremmed. Jeg klarte ikke å innse at jeg sleit jeg også. At de jeg kjente kanskje hadde en smule rett når det kom til modellbransjen og påvirkningen det kunne ha for meg. 

Men hva forventer du da? En jente på 17 år blir fortalt hva kroppen trenger og ikke trenger, hva som er nødvendig og ikke nødvendig av noen som har så mye erfaring i en bransje hun vil gjøre det bra i. Selvfølgelig ble jeg påvirket. 

Da jeg dro til Milano var kroppen min fortsatt sliten. Noen ganger måtte jeg dra på butikken å kjøpe alt jeg kom over fordi jeg følte jeg trengte det. Etterpå følte jeg meg dårlig igjen.

Vi har alle et ansvar. Jeg visste at man måtte være tøff for å klare å jobbe i modellbransjen. Men jeg visste ikke hvor mye bullshit som kan komme fra voksne folk med erfaring i bransjen - uansett hvem du prater med. Noe som blir sett på som fakta for en ung jente uten noe erfaring i bransjen.

Jeg har også et ansvar. Jeg vil fortelle dere hvordan det var. Jeg vil fortelle dere at det kan skje med alle, for forskjellige grunner. Det er lett å bli påvirket som ung.

Jeg ser tilbake på alt det der nå og rister på hodet. Det er derfor jeg sier at jeg virkelig trengte London. Jeg trengte å dra for meg og bare for meg. Ikke for et byrå, ikke for å være avhengig av noen andre.

Jeg trengte å finne meg selv. 

Jeg ville gjort det om igjen. Jeg ville dratt til Athen og jeg ville dratt til Milano. Jeg skulle ønske jeg kunne gitt faen i det de fortalte meg, jeg skulle ønske jeg kunne vært snill med kroppen min. Da vet jeg at jeg hadde satt enda mer pris på alt. Alt det som ga meg ekte lykke. Det nye landet, de fantastiske menneskene jeg møtte, alle opplevelsene. Det jeg ser tilbake på nå, som fortsatt gir meg sommerfugler i magen. 

Jeg bryr meg ikke lenger om jeg trener hver dag, hver uke. Jeg liker fortsatt å trene - fordi det gir meg en god følelse og jeg liker følelsen av å bruke kroppen. Men jeg får ikke dårlig samvittighet om jeg skipper en dag eller en uke. 

Jeg bryr meg ikke om jeg spiser pizza flere dager på rad, om jeg spiser noe med sukker i, og i hvert fall ikke om jeg spiser brød. Her om dagen kjøpte jeg et helt brød og spiste det opp samme dagen fordi det var godt og jeg hadde lyst på det. Jeg spiser ofte sunn mat fordi jeg liker hvordan kroppen min reagerer på det - hvordan jeg føler meg. Sånn er jeg bare - og det er greit det også. Jeg vil ikke spise kjøtt på grunn av verdiene mine. Jeg klarer ikke tanken på å spise dyr. Sånn er det. 

Ikke minst; jeg spiser etter 19.00. Jeg ville aldri ha sett på klokka den dag i dag - jeg kunne ikke ha brydd meg mindre om når jeg spiser eller hvor sent jeg spiser. 

Så hva har endret seg? Jeg har fått et ordentlig liv. Jeg har innsett hva som er viktig her i livet. Jeg har lært hvor godt det er å gi litt faen. Å ikke planlegge hver minste ting. Jeg har også lært av andre mennesker. Jeg har funnet glede i å leve travelt å ikke stresse med det. Hvor godt det er å komme fra jobb å bestille pizza - enten det er etter klokka 10 på kvelden eller midt på dagen en mandag. Jeg bryr meg ikke om det lengre fordi jeg har et liv verdt å sette pris på. Jeg er lykkelig og har det veldig bra med hvordan ting er.

Jeg er fortsatt en del av modellbransjen, og kommer til å være det fremover også. Fordi jeg synes fortsatt det er spennende, jeg får bra betalt for jobber jeg gjør, jeg møter nye mennesker, jeg får nye muligheter. Alt det der som egentlig var det viktigste for meg tidligere også - det ble bare helt borte i kaoset av alle beskjedene jeg fikk fra folk jeg ikke burde ha hørt på. Det vet jeg nå. 

Jeg ville aldri latt noen fortelle meg hvordan jeg burde se ut i dag for at noen skal akseptere meg. Aldri! 

Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg ville dele dette med dere. Eller - kanskje fordi jeg føler at jeg ikke har vært helt ærlig i alle årene når folk har nevnt det i samtaler, eller pratet om modellbransjen og jeg har sagt at jeg egentlig aldri ble påvirket. Også håper jeg at det kanskje kan hjelpe dere litt. Jeg vet at det er mange som sliter, og at det er tungt, men jeg håper at dere også en dag kan se tilbake på det og riste på hodet. Å innse hva som virkelig betyr noe her i livet. Det er så trist at unge jenter sliter dag etter dag, år etter år, på grunn av andre mennesker som ikke har en dritt å si når det kommer til hvordan du skal leve livet ditt. Jeg vil ikke at du skal kaste bort tiden din på noe så ubetydelig som det, til tross for at det kan føles som om det er alt som faktisk betyr noe akkurat der og da. Det er verdens beste følelse når du faktisk kjenner på ordentlig glede og ikke har de tankene i hodet ditt lengre. 

Jeg skulle bare ønske at andre mennesker kunne innse hvor mye kraft som ligger i ord de sier eller tekster de velger å skrive. Også skulle jeg virkelig ønske at unge jenter kunne vite at de er gode nok akkurat som de er. Men jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg skulle bare ønske. 

Det er ikke før du ser tilbake at du innser det. Jeg skulle gjerne gått tilbake å hatt en lang samtale med med selv, men så sitter jeg igjen med tonnevis av erfaring nå - og det er i det minste noe. 

Vær så snill - vær glad i deg selv <3 

Processed with VSCO with p5 preset


kommentarer: 1



ET HELT ÅR

  • Skrevet 31.12.2016
  • Klokken 13:19

Tenk at et helt år har gått. For ett år siden var jeg på Gran Canaria akkurat på denne tiden. 

Jeg hadde ingen aning om at jeg ville være her i London når klokka nå slår tolv og 2016 blir til 2017.

Herregud - jeg hadde ingen aning om at jeg da skulle flytte til London under to måneder senere.

Livet mitt har forandret seg så mye i det siste året. Samtidig har jeg mye av det gamle med meg. De viktige tingene som det er viktig å ta vare på.

Vennskap, drømmer, familie - og alt det der, du vet.

Jeg skulle ønske tiden kunne stoppe opp litt. Det går alt for fort.

2017 - Jeg skal fortsette å følge drømmene mine, sette pris på livet og gi masse kjærlighet til de som fortjener det.

Hvem vet hvor jeg er neste år på denne tiden?

Jeg gleder meg til å se hva jeg sitter igjen med etter enda et år.



Photo: Thomas Van Cam


kommentarer: 0



SKRIVER DIKT OG SÅNN DA

  • Skrevet 05.12.2016
  • Klokken 22:32

Processed with VSCO with f2 preset

Photo: Florian Gurtner

Eller er det dikt da? Jeg vet ikke... Jeg har alltid likt å skrive, og har kommet med noen få innlegg her på bloggen som er mer personlig og mer ekte. Jeg kan sitte på bussen, stå i dusjen, være i butikken og plutselig begynne å skrive på notatene min på mobilen. Noen ganger har jeg tenkt at det er rart at jeg skal komme med så mange dype tanker hele tiden, men det er vel egentlig ganske normalt - det er vel bare det at man holder det for seg selv. Jeg vil være flinkere å dele litt sånne ting med dere også. Jeg vet at jeg setter stor pris på å lese det hos andre bloggere. 

Jeg tror det er det som skiller mine nærmeste fra mine venner eller folk jeg bare henger med nå og da. Det er når du kan gå fra å snakke om pizza til meningen med livet på 2 sekunder at man skjønner at det er noe viktig som man burde ta vare på. Det er så enkelt å være deg selv når du har de menneskene rundt deg, og med en gang jeg flyttet var jeg litt skeptisk på at mennesker her var mer høflig og overfladisk enn ekte og ærlig. Jeg hadde aldri tenkt at jeg kom til å treffe noen som var fra et annet land, men samtidig var så lik mine nærmeste hjemme, men så hadde jeg jo aldri trodd at jeg skulle få meg en kjæreste i London heller. Livet kan overraske deg i blant. 

Nå ligger jeg i senga, skal dusje så jeg kan føle meg litt ren og fin etter ei litt tung helg, prøve å ikke irritere meg alt for mye over en fyr vi bor med som går meg på nervene, og gjøre meg klar til å jobbe for Chanel i morgen! Skriver mer om det snart! 

// Don't know if I would call it poems... Maybe just my thoughts in writing? My biggest thing has always been writing, and a few times I've posted some stuff here (in Norwegian). Doesn't matter if I'm on the bus, in the shower, shop - sometimes I just feel like I need to write it down on my phone, and later I might make it into something bigger or just keep it there for later. I'll be posting more stuff like that as well, or I would like to, I just know I always think it's more interesting reading about deeper things than just makeup and clothes all the time.

That's probably the biggest thing that separates my closest friends from just people I hang out with now and then. I need something more from people - to be able to talk about more important things or stuff you can't really know the answer to but still just wonder about. People that understand those things, and don't think it's weird that you go from talking about pizza to just talking about life in a few seconds - those are the ones I'll make an effort letting in to my life. I can admit I thought I wouldn't meet anyone like that here - that they would be more polite and superficial than real and honest - but then I again I never thought I'd end up with a boyfriend here either. Life can surprise you.

I'm in bed right now, need to get up and shower, try not to get so annoyed by the most annoying guy i've ever met in my life (that we live with), and then I'll get everything ready for tomorrow when I'll be working for Chanel! I'll tell you more about it later!


kommentarer: 0



HVA SOM SKJEDDE MED KIKO - OG NY JOBB!

  • Skrevet 01.12.2016
  • Klokken 17:19

Altså - er det en ting jeg har lært så er det at hvis du ikke er lykkelig med det du gjør, hvor du er, eller generelt livet ditt - så gjør en endring! Bare bestem deg for det og har troa på deg selv.

Processed with VSCO with p5 preset

Jeg har mye jeg kunne sagt om Kiko - ikke en eneste person som var der da jeg startet er der fortsatt - og det er det en grunn til. For det første ble jeg lovet at jeg kunne bli makeup artist etter tre måneder, noe som var det eneste som holdt meg der når hele managementet var så elendig. Men jeg vet jo at jeg ikke hadde vært fornøyd med å jobbe på en sånn plass uansett om jeg var makeup artist eller ikke. De gjør så og si ingenting etter boka. Vi får ikke payslips hver måned - som man egentlig er forpliktet til å gi de ansatte, jeg måtte vente i tre måneder for å få betalt for den første måneden min der og ikke hadde de tenkt å hjelpe meg med det - i tillegg til at utallige ansatte ble betalt feil hver eneste måned. Like etter at jeg startet ble managementet byttet ut med noen som virkelig ikke aner hva de gjør og jeg har ærlig talt ikke opplevd noen som gjør en mer uproff jobb - de kunne stå nede timesvis å få hjelp med sminken sin, men så snart de oppdaget ansatte som pratet sammen var det helt krise. 

Jeg bryr meg helt ærlig ikke om du er sjefen min eller kunden min, men hvis jeg skal gi deg respekt så forventer jeg å få det tilbake. Dermed begynte jeg rett og slett å bli helt likegyldig til jobben min og kunne ikke brydd meg mindre om du var manager eller supervisor eller hva enn rollen din var, fordi jeg vet at jeg kunne ha gjort din jobb mye bedre enn du gjør den - og jeg vet at jeg, blandt så mange andre som var/er der, er alt for god for den plassen. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om jeg ikke dro på jobb, jeg vet at de ikke ville ha sparket meg fordi de trenger folk, men sånn vil jeg ikke ha det - og jeg vil ikke jobbe på en plass som ikke gir meg utfordringer eller noe som helst glede.

Processed with VSCO with p5 preset

Så jeg bestemte meg for å slutte på dagen, og like etter sendte jeg inn CV til et sminkebyrå.

I dag dro jeg altså inn på intervju, og nå har jeg fått ny jobb! Endelig får jeg være makeup artist og jeg kommer bare til å jobbe med luxury brands som Chanel, Dior osv. Det er så mange nye fordeler med denne jobben også, og jeg er så glad for at jeg nok en gang hørte på meg selv og gjorde det som føltes rett - til tross for at jeg at flere ville ha bedt meg om å vente med å ta et så spontant valg som å bare slutte uten noe som helst jobb i bakhold. Nok en gang viser det seg at det beste er å følge magefølelsen - og at det er ganske fint å være spontan i blant også! Hvis ikke hadde jeg ikke fått denne muligheten, og ikke minst så hadde jeg ikke vært her i London...

Rart hvor fort man kan gå fra å være skikkelig lei, til å bli skikkelig glad - bare ved å høre på seg selv, er det ikke?


kommentarer: 0



PRØVER Å HOLDE FAST SÅ GODT JEG KAN

  • Skrevet 17.11.2016
  • Klokken 15:31

20 år.

Jeg kan komme ut på alle utestedene hjemme.

Jeg er ikke tenåring lengre og blir regnet som voksen.

20 år. 

Jeg kom jo inn på alle utestedene jeg ville uansett.

Jeg likte jo å være tenåring.

Processed with VSCO with b5 preset

20 år. 

Jeg har allerede levd i 20 år. 

Hvor ble tiden av?

Hva hvis jeg fortsatt vil være 19 for en liten stund.

Kan jeg det?

Jeg likte å akkurat ikke være 20. Å fortsatt ha 20-årene foran meg. 

Kommer jeg til å klare alt jeg har planer om, nå som tiden går så fort?

Helt siden jeg var lita har jeg stresset med alder og tid.

"Mamma, jeg må starte nå hvis jeg skal klare det - hvis jeg skal bli flink."

Hvorfor må jeg alltid stresse sånn?

"Jeg har ikke tid til å vente. Det kommer til å bli for sent."

Har jeg klart noe nå? Hadde den lille jenta som stresset over alt for mye unødvendig i en alt for ung alder, vært fornøyd?

Fornøyd - langt i fra. 

Men oppnådd noe, det har jeg. Har jeg ikke?

20 år.

Jeg klarte det helt til 20.

Unnskyld for at jeg kanskje ikke er så glad for det som jeg burde.

Ikke alle klarer det helt til 20.

Jeg er heldig.

Vær så snill og la meg få 20 år til.

Jeg lover å være glad.


kommentarer: 2



FLYTTE IGJEN?

  • Skrevet 14.10.2016
  • Klokken 08:52

Processed with VSCO with m3 preset

Da skal jeg faktisk flytte til det tredje og forhåpentligvis siste stedet her i London! Det gjelder bare å finne ut hvor... Fikk egentlig veldig kort beskjed, men jeg tenker at jeg klarer å finne et sted i neste uka. Kan vel egentlig bare se positivt på det ettersom jeg får oppleve forskjellige områder i London.

Forskjellen på Hammersmith og Bethnal Green har vært veldig stor - alt med Hammersmith er veldig posh, og her i Bethnal Green er det mye mer kriminalitet, fattigdom osv. Til tross for det har jeg faktisk likt meg veldig godt her, men det tror jeg rett og slett bare er på grunn av leiligheten jeg bor i - og ikke området. Jeg brukte mye mer tid i området rundt Hammersmith, men de eneste gangene jeg vandrer rundt her er for å gå på butikken eller til undergrounden - eller for å dra på joggetur. Har vel egentlig blitt frarådet av de fleste på å dra ut i området på kveldene, men vil jeg på joggetur så drar jeg uansett. Peppersprayen er med. 

Så fridagene mine i neste uke kommer jeg nok til å bruke på å se på nye steder, og heldige meg får tidenes beste roomie i november også - så kanskje hele greia var ment to be. For dere som lurer på hvorfor jeg skal flytte igjen så kan jeg vel bare si at hele denne greia var midlertidig og veldig mye frem og tilbake før jeg i det hele tatt flyttet, som kanskje burde gitt meg en magefølelse - men nå flytter i alle fall en kjæreste inn og jeg ut. 

Processed with VSCO with m3 preset


kommentarer: 1



WORDS FOR YOU

  • Skrevet 31.07.2016
  • Klokken 16:20



Processed with VSCO with b1 preset

Processed with VSCO with b1 preset


kommentarer: 1



IKKE DET SMARTESTE JEG HAR GJORT

  • Skrevet 17.06.2016
  • Klokken 14:56

For over to uker siden var jeg i parken - med fine folk, mat og vin. En veldig fin dag egentlig!

Etter å ha vært der en hel dag bestemmer jeg meg plutselig for å spille litt fotball med guttene, noe som var veldig gøy akkurat da, men som de fleste vet kan jeg ikke spille fotball (selv om jeg liker å tro det siden jeg gikk på det et par år da jeg var yngre)... Jeg løper for det meste etter ballen og prøver meg på noen taklinger som egentlig bare fører til at jeg faller. Til slutt går det selvfølgelig galt, og jeg faller på kneet. Etter dette er det uansett på tide å dra hjem, og med det første kjenner jeg ikke at jeg har spesielt vondt (mulig at vinen hjalp meg litt der).

Neste dag har jeg selvfølgelig glemt dette, og går opp av senga som om ingenting har skjedd - for så å legge meg rett ned igjen i smerte. Uansett må jeg komme meg på jobb, jeg føler at jeg ikke kan ringe inn syk pga dette, og tenker i tillegg at det sikkert blir bedre utover dagen. Bare turen til metroen var seriøst en kamp, og i det jeg sitter der har jeg allerede bestemt meg for at jeg kommer til å dra hjem etter å ha vært på jobb i maks en time. Jeg klarte meg faktisk hele dagen den mandagen, men herregud så vondt det var! 

Nå - etter nesten to uker føles det ut som om det blir verre for hver dag. I det jeg står opp kjennes det bra, men bare jeg går en tur til butikken ender jeg opp med å nesten hinke. Jeg har vært på sykehuset, de har tatt røntgen og fant ut at noe har blitt slitt i kneet. Nå har jeg heldigvis medisin og smertestillende, og jeg har fått fri fra jobb helt til neste onsdag. 

Dette er så typisk meg at jeg faktisk ikke kan gjøre noe annet av å le av det. Også har jeg lært da. Å ikke gå "all in" når jeg spiller fotball, fordi det kan jeg virkelig ikke. Og i hvert fall ikke gjør det etter noen glass vin. Det går nemlig ikke bra.

Avslutter med et bilde av meg som himler med øynene til meg selv og alle de dumme tingene jeg gjør i blant. 

// Short summary: Sometimes I'm an idiot and start playing fotball which I'm really not good at, fall on my knee, need to go to the hospital, get medication and after almost two weeks I'm still in pain. Haha, I'm not surprised though - if it were to happen to anyone I knew it had to be me. The photo is just me rolling my eyes to myself and all the stupid things I do sometimes. 


kommentarer: 0



TIL MAMMA

  • Skrevet 16.05.2016
  • Klokken 20:26

Kjære mamma...



Mitt forbilde, min beste venn, min største støtte, min mamma - den modigste, vakreste og flotteste personen jeg vet om. 

Jeg vet at jeg er virkelig heldig som har en mamma som deg. Jeg vet at jeg er virkelig som har vokst opp med en person som deg, som alltid har passet på meg - et så sterkt, oppriktig godhjertet og fantastisk menneske. 

Som regel skriver jeg deg et kort hvert år, men i år sitter jeg i London og du hjemme i Bodø. Som regel bruker vi ikke å skryte av hverandre til "alle andre" noen andre steder enn i virkeligheten, fordi vi begge er enige i at det ikke betyr noe å skrive en facebook status om hvor mye noen betyr, eller hvor stolt man er av noen - det betyr noe når man forteller det til akkurat den personen. Det handler om å vise det - man kan skrive noe, poste et bilde, men ikke gi personene den oppmerksomheten de trenger i virkeligheten. Enda en grunn til at jeg er så glad for å ha deg som mamma - jeg vet at alle mine gode sider, egenskaper og verdier kommer fra å ha vokst opp med deg ved min side.  

Men i dag mamma - i dag fortjener du skryt. Og det kan alle få lese. 

Alle som har møtt deg eller pratet med deg skjønner at du virkelig er et godt menneske. Du har det største hjertet, og du gjør så mye for alle andre. Herregud så mye du gjør for alle andre, mamma. Du har så mange i livet ditt som setter så uendelig mye pris på deg og alt du gjør, men jeg vet at du hører det alt for lite. Du fortjener å høre det hele tiden. 

Jeg vet at du får en plass i hjertet til alle de fine ungene du underviser - jeg vet at de kommer til å huske deg som den læreren som virkelig brydde seg, den læreren som de kunne stole på, som de følte seg trygg med og som gjorde første møte med skolen til en fin tid. De er heldige. De er så heldige som får muligheten til å lære av deg, le meg deg og ha deg i livet sitt. Men jeg vet at du synes du er like heldig - jeg vet hvor glad du blir av alle fine kort som henges opp på kjøleskapet. 

Rikard og jeg kunne aldri ha ønsket oss en bedre mamma eller en bedre støtte her i livet. Du er alltid der for oss - passer på og er der på sekundet når vi trenger deg. Vi begge ville ha gitt deg hele verden om vi kunne. Du fortjener alt godt her i livet. 

Tusen takk. Tusen takk for alt du gjør for meg, for alle viktige samtaler, for all lærdom, for all visdom, og for at du alltid er der - som støtte, som mamma, som en bestevenn og som et forbilde. 

Jeg er så glad i deg. Gratulerer med dagen til den viktigste personen i livet mitt!


kommentarer: 1



TING DU EGENTLIG IKKE TRENGER Å VITE

  • Skrevet 05.04.2016
  • Klokken 23:56

♥ Jeg skal få meg en hund (vet ikke helt når, men når jeg vet at jeg har tid nok til det ansvaret) og det skal være en fransk bulldog. Det har jeg allerede visst en goood stund. Tenk så fint å ha en sånn å komme hjem til, gå tur med, kose med... Åh. 

♥ Jeg kan være så kresen og teit når det kommer til gutter at jeg selv synes det er latterlig. Som regel finner jeg aldri noe sjarmerende i en "perfekt" gutt - så det er ikke på den måten, men det er bare alltid noe... Jeg merker selv at jeg blir mye mer sjarmert av noen som er ekte og har sine "feil". Likevel er det nesten aldri noe kjemi der fra min side, ikke etter en stund i hvert fall... Det er kanskje fælt å si det, men noen ganger merker jeg at det kan være mye sannhet i at man vil ha det man ikke kan få, helt til man har det. 

♥ Jeg har blitt mye mer interessert i sminke den siste tiden og havner i min egen verden med en gang jeg starter å sminke meg. Som regel stresser jeg nesten alltid på morgenen til tross for at jeg har god tid (alltid noe jeg "må" gjøre), men med en gang jeg finner fram sminken og setter på musikk blir jeg rolig, haha. Weird? Det er så mye man kan lære om det også da, og så gøy å prøve ut nye produkter! Likevel går jeg alltid uten sminke hvis jeg ikke skal noe spesielt - gidder aldri å sminke meg for å trene eller bare være hjemme.

♥ Jeg er veldig flink til å se det positive i ting og har innsett at alt egentlig ligger i hodet. Bare ved å ha et positivt syn på livet kan man endre så mye - ikke minst hvis klarer å tenke positivt om seg selv også...

♥ Hvis jeg skal dø av noe tror jeg det må være stress, haha... Jeg har helt ærlig stresset siden jeg var lita - da startet det med hva jeg skulle bli når jeg ble stor og hvordan jeg skulle klare å bli det jeg ville. Ambisjoner, disiplin og mål er viktige, men like viktig er det som skjer akkurat her og nå. Det er jeg blitt mye flinkere til å tenke på også da, men jeg har fortsatt dager der jeg kjenner at jeg burde stresse litt ned. Alt for mye som skal gjøres og alt for lite tid. Likevel er det egentlig ingenting å klage på - jeg vet hvor fort jeg kjeder meg og blir rastløs! Det er bare viktig å huske på at man ikke kan klare alt på en og samme dag, haha... 

♥ Jeg er vimsete og ofte i min egen lille verden, men det har dere nok fått med dere...

♥ Jeg bryr meg så mye om de menneskene jeg slipper inn i livet mitt at det er vanskelig for meg å beskrive det godt nok. 

♥ Jeg elsker den følelsen jeg får når jeg har god mat og en serie/film å se på - og ingenting annet jeg trenger å gjøre. Haha, det er så digg! 

Det var litt unødvendige "fakta" om meg - nå skal jeg straks legge meg i verdens beste seng (♥) og bli uthvilt til en travel onsdag! Håper dere alle har det bra! 


kommentarer: 1



DET NEGATIVE OG DET POSITIVE #2

  • Skrevet 04.04.2016
  • Klokken 01:38

DET NEGATIVE

Den siste tiden føler jeg har jeg har at jeg har hatt så mye uflaks. Jeg er vanligvis ganske vimsete og klumsete, men den siste tiden har det faktisk vært helt sykt. Jeg er i min egen verden og glemmer ting alt for fort. Heldigvis ordner det seg alltid, men det er så kjipt når du er midt oppi det! 

1. På fredag klarte jeg å miste oyster kortet mitt... Hadde akkurat fylt på det for en hel måned, som vil si ca 1300 kr... Jeg småløp ut av undergrounden fordi jeg skulle rekke jobb, og i det jeg skulle komme meg ut ser jeg at kortet var borte. Det som gjør det enda verre er at ei dame kom bort for å spørre om jeg har mistet kortet mitt ettersom hun så at en fyr tok det opp og lette etter noen som hadde mistet sitt. Selvfølgelig fant vi han ikke igjen, og jeg måtte løpe til jobb... So close! Jeg dro til og med tilbake senere, men ingen hadde levert det inn... Ikke visste jeg at man kunne registrere det med navnet sitt heller, fordi da hadde jeg bare fått et nytt kort når det hadde skjedd... Kjip start på dagen kan man si. 

2. De på jobb klarte å overføre lønna mi på en helt annen konto enn den jeg har... I tillegg var det helligdager, som vil si at de ikke kunne gjøre noe med det før flere dager senere. Jeg har enda ikke fått lønna mi og det er sånn to uker siden jeg egentlig skulle fått den. Det er kjipt! I tillegg når det er de som har gjort en feil, selv om jeg ga de all informasjonen. 

3. Dette er egentlig bare et godt bevis på hvor vimsete jeg kan være. På torsdag var jeg helt sikker på at jeg tok med hele toalettmappa mi til jobb, og i pausen fant jeg den ikke. Dermed var jeg helt sikker på at noen hadde stjelt den eller at jeg hadde mistet den. Jeg stresset siden det er så masse dyr sminke, parfyme osv der, fortalte alle på jobb om det, dro å snakket med sikkerhetsfolkene, sjekket om noen hadde levert den på lost & found. Hva ser jeg når jeg kommer inn døra hjemme? Toalettmappa :-)

DET POSITIVE

1. Som sagt: alt ordner seg! Jeg fikk skaffet meg et nytt oyster kort og har REGISTRERT navnet mitt nå - så mister jeg det igjen er det egentlig ikke et problem. På tirsdag får jeg lønna mi, og det positive med at jeg får den senere er at jeg ikke har brukt særlig mye penger på unødvendige ting - og at jeg kan legge bort mer til sparing siden jeg får den senere i måneden enn planlagt. Konserter og Disneyland er planen!

2. Jeg har fått kontrakt med et modellbyrå! Det er selvfølgelig veldig gøy - og jeg gleder meg til å komme i gang og fortsette med det jeg har holdt på med de siste årene! Før hadde nok bare dette livet virket litt som en drøm for å være ærlig... Men her sitter jeg i London med modellbyrå, og jeg føler at jeg har fått så mye igjen for all jobben jeg har gjort tidligere på så kort tid. Ikke bare med tanke på modellbransjen, men egentlig alt sammen - livet mitt. Jeg har det så utrolig fint her og jeg kan ikke forklare hvor glad jeg er for at jeg bestemte meg for å bare dra.

3. Som dere leser er det jo faktisk bare "småting" som har vært kjipe - og selv om det kan gjøre dagen litt dårligere akkurat der og da er det så mye positive større og viktigere ting som skjer at det egentlig ikke betyr noe i det store og hele. 


kommentarer: 1



MODELLBYRÅ I LONDON!

  • Skrevet 01.04.2016
  • Klokken 08:07

Som jeg har skrevet tidligere har jeg vært å besøkt forskjellige modellbyrå her når jeg har hatt tid. Det er så utrolig mange i London, så det kunne blitt veldig vanskelig å finne det rette for meg - men nå har jeg blitt tilbudt kontrakt av et som jeg er ganske sikker på at jeg vil trives med. Det har faktisk vært litt rart å være i utlandet uten et byrå siden det er oftest sånn det har vært, men samtidig litt gøy å prøve seg helt uten - uansett så kan jeg si at jeg er helt sikker på at jeg vil fortsette med dette, så nå gleder jeg meg til en ny start med et byrå her i London også! 

// As I've told you guys about earlier I have visited different modeling agencies anytime that I have been able to. There's so many here in London, so it could have been difficult to find the right one for me - but now I've been offered a contract by one that I'm pretty sure I will be very happy with. It's actually been a bit weird being abroad without an agency since that's usually what I've been doing, but at the same time it's been fun to try without - anyways now I can say that I'm sure I want to continue with this, so I'm very excited for a new start with an agency here in London now as well! 


kommentarer: 2



DET NEGATIVE OG DET POSITIVE

  • Skrevet 29.02.2016
  • Klokken 23:36


DET NEGATIVE

1. Hadde serøst en alarm på kl 5 i dag tidlig, hva skjer? Den funker ikke. Jeg som ALDRI forsover meg - våkner, ser på klokka, ringer til jobben og stresser som jeg aldri har gjort før. Seriøst - jeg bruker aldri å stresse på morgenen og har alltid god tid... 

2. Jeg får selvfølgelig ikke tid til å spise frokost heller - noe som egentlig er hellig for meg (dagens beste og viktigste måltid!)

3. Jeg fant ikke noe særlig mat å ta med meg til lunsj heller, både pga lite tid og min dårlige planlegging og latskap når det kommer til å dra innom butikken i det jeg begynner å bli fri for mat. Voksenlivet...

4. Lite mat i løpet av en lang dag resulterer selvfølgelig i at jeg blir veldig unødvendig sliten og vimsete. Dermed tar jeg undergrounden først i feil retning, og etterpå (av en eller annen idiotisk grunn) velger jeg å ta en ny linje hjem som viser seg å ta ca en time lengre enn den jeg egentlig bruker....

DET POSITIVE

1. Til tross for at jeg forsov meg ordnet det seg på jobb - jeg fikk gitt beskjed i tide og ble møtt av de samme koselige folkene. I tillegg fikk jeg jobbet overtid, noe som kanskje ikke høres så gøy ut, men jeg ble faktisk veldig glad for det - og jeg fikk møte enda flere flotte folk som jeg får jobbe med. 

2. Gleden min når jeg endelig kom meg til butikken og fikk kjøpt alt jeg trengte og hadde lyst på. Åh. Hele veien hjem ble brukt på å spise og høre på musikk, haha.

3. Når jeg låser opp døra og er HJEMME! Den følelsen etter en lang dag er fantastisk. Av med buksa - på med en stor hettegenser, lager mat og spiser mens jeg ser på serie. 

4. Jeg ligger under dyna i den svære senga mi i mitt eget sted i London - og akkurat nå er vel egentlig det det eneste som betyr noe. Det "negative" er glemt og jeg har ingenting å klage på. God natt!
 


kommentarer: 0



LOVING THE BRITISH

  • Skrevet 26.02.2016
  • Klokken 01:07

Jeg elsker disse solbrillene - eneste negative er at det ikke er vanskelig å se hva som foregår foran meg på bilder...

Jeg skrev egentlig et innlegg som jeg skulle poste rett før jeg dro i dag, men plutselig måtte jeg løpe ut av døra. Er det en ting jeg er sikker på så er det at jeg ikke skal komme for sent på jobb! Viiiktig! Uansett - nå er jeg hjemme etter en veldig fin dag på jobb, sååå mange hyggelige og koselige mennesker at jeg vet ikke hva jeg skal si en gang. Fra å være i Norge der folk ikke kan gi hverandre et kompliment med mindre man er venner, til å være her i London og få komplimenter fra helt ukjente folk - og ikke minst møte så mange imøtekommende mennesker uansett hvor du er! Det er så fantastisk! Det er uten tvil en av de største grunnene til at jeg elsker London - folk er så imøtekommende og hyggelige. 

// Late update - I was actually gonna post something before work, but time flew by and suddenly I just had to leave. Sooo important for me to be at work on time so that's always my priority! Now I'm home after a very nice day at work - there's so many great people everywhere and it's honestly such a big change when you come from Norway. Back home people only give compliments to friends and always try to avoid having a conversation with a stranger, while here in London everyone is soo extremely welcoming and tell you if they like something - wheter they know you or not. One of my favorite things here for sure - people are so welcoming and nice. 


kommentarer: 0



HOW I FEEL

  • Skrevet 24.02.2016
  • Klokken 11:51

Det føles så godt å endelig komme ordentlig i gang med alt! Hver dag har det alltid vært en hel haug med ting å få unnagjort - engelsk bankkonto, søke om national insurance number, få kjøpt inn alt nødvendig, ordne med div andre kort, kontrakt og alt annet som trengs - ikke minst prossessen med å søke jobb og finne sted å bo i starten. Dere skjønner greia. Det føles ut som om dette er noe jeg har holdt på med lenge, men det er faktisk bare litt over en uke?! Jeg synes enda det er vanskelig å ta innover meg i blant ass. 

Som sagt så begynner ting å komme på plass - i går var første ordentlige dagen jeg startet å jobbe (dagen før var det for det meste masse papirarbeid), jeg kan endelig begynne og slappe litt mer av - men samtidig lage enda mer planer (de som kjenner meg skjønner at jeg ikke klarer å la være, haha...) Jeg gleder meg til hver eneste dag fremover, og jeg håper at andre som vil gjøre noe annet enn det de fyller hverdagen med akkurat nå kanskje kan få litt inspirasjon og forstå at det er fullt mulig å gjøre en endring hvis du vil! Håper dere alle har det bra - nå skal jeg snart gjøre meg klar for en dag på jobb! Det er såå fint vær her i dag!

// It's a great feeling when things finally are falling into place. There's is a lot of things to do when moving to a new country, but now that I've gotten most of it done while basically spending everyday running around it feels sooo good. And everything has happend in just over a week, which I'm so happy about. Hope you guys are well! The picture above is probably the best way to describe my feelings. 


kommentarer: 0



EN FANTASTISK FØLELSE!

  • Skrevet 20.02.2016
  • Klokken 12:09

Glad? Lykkelig? Jeg vet ikke hvilket ord jeg kan bruke til å beskrive hvordan jeg har det akkurat nå og hvilke følelser jeg har - det eneste jeg kan si er at jeg aldri har hatt det så bra før! Fra å være hjemme og kjede meg og på en måte føle at jeg kastet bort tiden min - til å ta et bevisst valg i løpet av noen dager og bestemme meg for at jeg skal gjøre en stor endring, som viser seg å være starten på en helt ny, spennende og annerledes tid i livet mitt! Jeg er så glad!

Det blir vanskelig å prøve å beskrive torsdagen - herregud for en fantastisk dag! Klokka 5 på morningen ringte alarmen min. Dagen startet med et jobbintervju for Miss Selfridge i Oxford Street, en av verdens største shoppinggater. Der vi var rundt 20 som skulle bli intervjuet. Vi fikk både praktiske oppgaver vi skulle gjøre sammen, hver for oss og til slutt et individuelt intervju. Etterpå viser det seg at jeg ble en av de som fikk jobben! Lykkerus til tusen! Rett fra jobbintervjuet dro jeg videre til et utleiebyrå som jeg har gjort research på tidligere, jeg dro rundt på visning og det ender opp med at jeg finner den perfekte plassen for meg her i London! Kan dere tenke dere den følelsen jeg hadde da jeg gikk rundt i byen etter det? Eller da jeg satt meg ned i hotellsenga og tenkte på hvor mye som skjedde i løpet av én dag - én dag og jeg sitter igjen med så mange gode følelser og opplevelser?! 

Etter fem dager i London sitter jeg her nå med både fast sted å bo, en jobb som virker helt fantastisk og noen utrolig fine bekjentskap. Hardt arbeid lønner seg - uten tvil, men det aller viktigste tror jeg er sterk vilje! Har du vilje og bestemmer deg for at du skal få til noe, da klarer du det! I verste fall feiler du helt til du får det til. Gir man opp får man ikke oppleve det. Jeg har jobbet så hardt de siste dagene at en dag nesten har virket som fire, og det kjenner jeg på kroppen nå - men jeg kunne gjort alt om igjen! Ikke minst så har min kjære mamma vært verdens beste hjelp og støtte - herregud for et fantastisk menneske ♥

Noen tenkte sikkert at grunnen til at jeg reiste hit er på grunn av modellkarrieren, og det er ikke hovedgrunnen, men jeg har selvfølgelig det i bakhodet også. Etterhvert kommer jeg til å besøke forskjellige modellbyrå her - men å flytte til London er ikke noe jeg har planlagt i 1 år, men mer som 2 uker - så det aller viktigste var å få et fast sted å bo og en fast jobb. Ikke minst så følte jeg at det var det riktige for meg akkurat nå - og ikke dra bort i 2 måneder for så og komme hjem og være der mens jeg venter på neste reise. Hadde jeg skrevet dette før jeg dro og sagt at det var så kort planleggingstid ville nok folk vært skeptiske, men jeg liker heller å overraske positivt enn å gi forhåpninger - så nå kan jeg lykkelig meddele at jeg har flyttet til London!

Processed with VSCOcam with c1 preset

En av grunnene til at jeg dro er rett og slett fordi jeg var lei av å skulle vente på å reise til jeg får modellbyrå her og der, og i tillegg bo hos et byrå - i steden for å ha min egen plass og bestemme mer over mitt eget liv - det er ikke sikkert dere klarer å skjønne akkurat hva jeg mener, kanskje må man ha vært i den situasjonen selv. Jeg hadde en ønske og drøm om å flytte et annet sted, og hva holdt meg tilbake? Jeg har alltid sagt at man kan få seg jobb og et sted å bo hvor som helst i verden - så hvorfor skal man da fortsette å være på et sted som ikke gir deg de mulighetene du vil ha og de livserfaringene du kan få? Det er i hvertfall nå jeg har muligheten og den utnytter jeg til det fulle! 

// Use Google Translate if you want to know what it says, unfortunately I don't have time to translate it all right now - but it's mostly about why I decided to move to London and how I did it!


kommentarer: 2



MY VERY OWN BUCKET LIST

  • Skrevet 11.02.2016
  • Klokken 22:56

Jeg har aldri offisielt skrevet en bucket list - altså en liste med ting jeg vil gjøre før jeg dør (sett at man dør når man blir gammel da, og ettersom det ikke alltid skjer ville jeg heller bare kalt det ting jeg vil gjøre i nærmeste framtid, så snart som muligheten byr seg eller når jeg føler det er på tide.) Når jeg begynte å tenke på hva jeg skulle nevne her kom det selvfølgelig massevis av ting opp, så det er mulig at jeg skriver en del 2 også!



Jeg ville nok ikke ha skrevet en liste for å krysse av ting når de er gjort - da føler jeg det blir mer noe jeg må gjøre enn noe jeg vil, haha. Jeg er veldig sikker på at alt dette blir gjort da! Let's start!

photo - google

Hoppe i fallskjerm! 

Dette er noe jeg har fått for meg i det siste. Før har det aldri vært noe jeg har tenkt over eller i det tatt vurdert, men nå føler jeg at det er noe jeg må oppleve en gang i livet! Herregud så sykt det må være! 

Flytte til London.

Because why not? Storbylivet og utallige muligheter... :-) :-) 

DCIM\100GOPRO Processed with VSCOcam with p5 preset

Se verden.

Dette er jo en ting som jeg egentlig aldri kunne ha skrevet på ei liste for så å krysse av. Når har man egentlig sett hele verden? Vil man noensinne si seg fornøyd? Nei, det tror jeg ikke. Ikke for en som meg i hvert fall. Det kan aldri bli nok av opplevelser, nye kulturer, flotte mennesker og nydelige steder. Det er alltid noe man ikke har sett og opplevd her i verden - det finnes alltid noe nytt. 


photos - google

Kjøpe et strandhus.

Dette har jeg skrevet utallige ganger på bloggen. Den ultimate drømmen og det er nok blitt et mål som jeg kan se for meg i framtiden... Tenk å bo så nært strand, hav og sol - for en drøm. 

DCIM\100GOPRO Processed with VSCOcam with p5 preset

Backpacking med en jeg er glad i.

Reise rundt i verden med kun en sekk? Herregud så deilig. Jeg elsker å ha alle mine ting, klær, sminke og hele pakka - men jeg er også så ufattelig glad i de stundene jeg føler at jeg ikke trenger noe av det. Det hadde vært helt fantastisk å reise verden rundt - kun med en sekk og en jeg er glad i - se verden og fokusere på det fine akkurat der og da, nyte opplevelsene og ikke tenke på noe annet! 

 

 

photos - theclassyissue

Adoptere en hund.

Jeg har alltid hatt lyst på hund, spesielt den siste tiden, men jeg kan ikke ta på meg et så stort ansvar enda - men en dag! Med tanke på hvor mange det er der ute som trenger hjelp så er jeg helt sikker på at jeg kommer til å adoptere en som ikke har hatt den beste starten på livet. 

Jeg gleder meg sånn til å kunne ha en hund å jogge med eller i det minste gå på tur med, det har jeg snakket om så lenge jeg kan huske, haha...

Processed with VSCOcam with m3 preset

Jobbe som frivillig med dyr.

Når jeg tenkte på hund kom jeg selvfølgelig på dette også... Jeg skal nemlig jobbe som frivillig et eller annet sted i verden med dyr som trenger hjelp, pleie, kjærlighet og omsorg. Det er det ingen tvil om!

Dette er det bare å gjøre med en gang jeg bestemmer meg for det! Den eneste kanalen jeg så på før var faktisk Animal Planet, spesielt på dyrepolitiet, i tillegg ville jeg veldig gjerne bli veterinær - så dyr har alltid hatt en gigantisk plass i hjertet mitt. 


kommentarer: 0



(U)NØDVENDIGE FAKTA OM MEG

  • Skrevet 02.02.2016
  • Klokken 17:38

♥ Jeg har alltid sånn 40 faner oppe på macen samtidig. Jeg finner noe jeg vil lese og tenker at jeg skal lese det senere. Eller så leser jeg noe bra, og jeg føler jeg må ha det oppe slik at jeg kan gå tilbake å lese det senere for å huske det eller minne meg selv på det. Raring. 

♥ Favoritt-snacksen min at the moment er dadler, haha... Jeg husker at jeg virkelig ikke likte det før, trodde jeg iallefall, helt til roommaten min i Athen spiste det hele tiden og jeg fant ut at det ikke var så verst. Nå spiser jeg det hele tiden. 

♥ Jeg har aldri opplevd å bli så frustrert, oppgitt, irritert, sint og opphengt i en serie som Making a Murderer. Åh. Kan sannheten komme fram?!

♥ Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap. Har aldri vært en av de som ikke takler å være alene med tankene. Det liker jeg faktisk veldig godt. 

♥ Jeg er veldig flink til å lytte og prate med andre som forteller meg noe om seg selv, men jeg liker ikke å åpne meg og fortelle så mye selv - veldig personlige og nære ting.

♥ Samtidig er jeg veldig glad i å prate om "større" ting, ting som faktisk betyr noe - de samtalene når man kan sitte i timesvis å prate om alt mulig rart er uten tvil de beste.

♥ Jeg har planer om å flytte til en av mine favorittbyer til sommeren!

♥ Jeg er veldig flink til å få med meg småting. Ikke som å huske hva noen akkurat sa til meg, men mer som å legge merke til hvordan mennesker er og oppfører seg. Det er egentlig så utrolig lett å se om noen føler seg ukomfortabel, flau, trist eller oppriktig glad. Kroppspråket sier så mye, og det er lett å få med seg veldig mye bare ved å være observant. 

♥ JEG BLIR SÅ FLAU av å se på mennesker som melder seg på div talentkonkurranser for å synge og virkelig ikke kan... Jeg blir faktisk helt oppriktig flau og får vondt i meg av å se på det, som om jeg skulle stå der selv. Synes det er synd at de ikke er klar over det selv...

♥ Jeg bruker bilen så lite når jeg er hjemme at jeg må minne meg selv på å kjøre litt nå og da i frykt for at jeg skal glemme hvordan man gjør det...

♥ Sist men ikke minst, jeg har blitt VEGANER?! Haha, jeg skriver et eget innlegg om det senere!


kommentarer: 2



hits