HUN LÅ LIVLØS UNDER BUSSEN

  • Skrevet 10.04.2017
  • Klokken 23:36

Så ekkelt hvor fort ting kan endre seg. Noen få sekunder er nok.

Jeg var på jobb utenfor casinoet her i Leicester Square. Skikkelig fin dag, sol og en haug med mennesker.

Jeg så ikke sekundet det skjedde, men jeg hørte det. Det var umulig å ikke høre skrikene. 

Alt jeg kunne se var bussen rett foran meg og en folkemengde som samlet seg på andre siden.

Jeg er så vant til masse folk, bråk og roping fordi sånn er det hver dag her - med man skjønte at noe alvorlig hadde skjedd. Skrikene var desperate.

Jeg gikk for å se. Sakte og forsiktig.

Jeg merket fort hvor alvorlig det var. Det første jeg så var en skrikende dame i hvit skjorte. Hun ble prøvd å holdt i ro av sjokkerte tilskuere. 

Jeg så hvor hennes øyne så. På de to beina under bussen.

Noen sekunder var nok. Det stakk i hele kroppen og jeg måtte se bort. 

Skrikene ble bakgrunnsstøy for noen sekunder og jeg bare sto der.

Jeg ville ikke, men kroppen snudde seg automatisk på nytt. Øynene så.

Øynene så et menneske. Bevisstløs og blekt ansikt med en rød stripe rennende ut av munnen og nedover haka. 

Det var noen sekunder, men det bildet sitter fast i hodet mitt.

Jeg følte at jeg så på et liv som var borte. Borte fordi hun ville prøve å løpe over veien før bussen kom. Slik som jeg alltid gjør. Slik som alle alltid gjør. 

Det er ikke verdt det, er det? De få sekundene du sparer. Det er ikke verdt livet ditt, er det?

Jeg klarte ikke å gjøre noe spesielt den dagen, men jeg fant ut at hun klarte seg. Hun overlevde.

Neste dag leste jeg at en fyr hadde blitt drept av bussen i Oxford Street. Han var ikke like heldig.

Jeg tror aldri at jeg kommer til å glemme det synet, eller de skrikene. 

Jeg håper at jeg har lært fra det. Lært at livet mitt er verdt mer enn muligheten for de ekstra små sekundene.


 


kommentarer: 0




Legg igjen en kommentar

hits