HVORFOR SNAKKER DU IKKE?

  • Skrevet 26.03.2017
  • Klokken 12:17

Hvorfor snakker du ikke?

Det er nr man kan fortelle verden om de tingene man holder nrmest at man begynner slippe taket p de, eller allerede har sluppet taket p det. 

Kanskje ikke verden, men i det minste kunne snakke om det - fortelle det.

Dette er vel det mest personlige innlegget jeg noensinne har skrevet, og noensinne kommer til skrive. 

Nr jeg prater om det virker det nesten som et helt liv unna, en annen jente. Samtidig s husker jeg det s godt, flelsene og fortvilelsen.

Jeg har vel tenkt p skrive det ganske lenge, da jeg bodde i Bod ogs, men jeg var kanskje ikke helt klar. Jeg tror ogs at jeg tenkte at folk ville se p meg annerledes, tenke at jeg fortsatt hadde det snn. N er det s langt i fra den jeg er i dag at jeg fler det er p tide.

Lille Marte som gikk i barnehagen. Mamma ante ingenting. Slapp meg av og hentet meg - jeg satt meg i bilen og pratet som en foss. 

Det finnes mange som gr igjennom tffe eller vanskelige ting som barn, til tross for at man kan vre veldig ung og ikke husker de nyaktige yeblikkene betyr ikke at det lille mennesket ikke var tilstede akkurat der og da og at det ikke setter spor senere i livet. Det er akkurat det som skjer. Hjernen er ganske flink til bevisst glemme vonde minner eller kjipe ting, men det betyr ikke at det ikke fortsatt finnes i underbevisstheten. 

Den lille jenta som flyttet til Bod. Gikk i barnehagen og pratet som en foss med mamma. 

Helt til en dag da barnehagetanta tok mamma til side.

"Marte prater ikke."

Da skjnte mamma mer. Jeg hadde alltid vrt stille da hun kom inn for hente meg, men med en gang vi satt oss i bilen var det rett i pratingen.

Jeg pratet med mine to bestevenner i barnehagen. Jeg stolte p de. Barnehagetantene kunne st utfor dren for hre meg prate og det var de eneste gangene de fikk hre stemmen min.

Etter det var det flere r med minimal prating. Jeg gikk p barneskole med de samme menneskene i flere r, men de kunne garantert telle de gangene de fikk hre meg prate. Ikke sjans om de fikk klare bli kjent med meg heller.



Det er s tydelig p bilder ogs... Til venstre kan du se at jeg er trygg og meg selv, til venstre var jeg utrygg med andre mennesker rundt meg. 

Nr jeg ser tilbake synes jeg det er litt trist. Jeg var egentlig en veldig god unge som hadde sterke meninger og klarte alltid f mine nrmeste til le enten vi lekte idol eller kledde oss ut eller noe av alt det andre jeg fant p. Jeg skulle nske flere kunne ha blitt kjent med den lille jenta. 

De f menneskene jeg stolte p og slapp inn har blitt der siden da. Jeg hper og tror det er ogs derfor jeg klarer ta vare p gode vennskap. De jeg har hatt med meg s veldig lenge og de var de frste jeg slapp inn. Malin, Martine og Mathilde. 

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om dette. Flelsene mine, fortvilelsen min, grunnen til alt og hvordan jeg kom meg ut av det.

S hvordan flte jeg meg? Hvorfor valgte jeg ikke prate?

Det var ikke et valg. Hvordan unge ville noensinne velge ikke kunne si meningene sine, ikke kunne bli kjent med nye mennesker, hre at voksne prater om deg, hre at barn p samme alder prater om deg - men ikke si noe? 

Jeg ville s gjerne. Jeg svarte alltid i timene. Inne i hodet mitt. Jeg klarte bare ikke f det ut. Det var en sperre der.

Da jeg ble litt eldre og i det minste kunne si noen ting ble det enda mer oppmerksomhet p meg nr jeg frst sa noe ettersom det var s sjeldent. Det gjorde det bare enda verre.

Var det noe jeg hatet s var det oppmerksomhet. Jeg hatet det av hele mitt hjerte.

Jeg har vrt s usikker og jeg har vrt s redd for stole p mennesker. 

Nr jeg var blant andre mennesker jeg ikke var trygg p var det alt jeg tenkte p. "Jeg m prve si noe, bare si et eller annet", Det passer ikke inn i samtalen, alle kommer til stirre p meg". 

Prver gjre alt s de ikke skal stille det sprsmlet. 

Det gjr s vondt i magen da. Det er en snn flelse jeg ikke ville unnet min verste fiende. Jeg husker enda den stygge flelsen.

"Hvorfor snakker du ikke?"

Au. Der er den.

N i dag vet jeg jo at ingen gjorde det for vre slemme. Barn er barn. Barn skal prate og leke og le og fortelle ting og bli kjent med nye mennesker p samme alder - i det minste noen man gr p skole med. 

Barn er nysgjerrige. Selvflgelig spr de hvorfor. Hvorfor ei lita jente aldri velger si noe. Det er jo rart for andre barn som ikke vet hva det handler om. Det er vanskelig forst. 

Jeg visste ikke en gang hva det handlet om. Jeg ville ogs vre som alle andre.

Jeg skal si dere en ting. Herregud s utslitt det gjorde meg. Jeg kan si at det er slitsomt jogge en mil, jobbe i ni timer, ha reklameinnspilling i 24 timer. Men alle de tankene, all den frustrasjonen i hodet til ei lita jente - det er en forferdelig tung jobb for hodet og kroppen til ei jente som s gjerne vil, men ikke fr til. Som fler seg s annerledes, men samtidig helt lik. "Hadde jeg bare ftt vist hvordan jeg, Marte, egentlig er, jeg vet jo at du og du og du egentlig hadde likt meg veldig godt." 

Jeg likte ikke at andre folk pratet om meg, eller sa navnet mitt. Fordi nr de sa det var det jenta som ikke pratet, det var ikke den stae Marte som mamma kjente, den plagsomme lillesstra broren min kjente eller tullete jenta bestevennene mine kjente. Det er mitt navn, men jeg ville ikke hre det fra de fordi de snakket ikke til den de trodde de pratet med. Jeg var ikke svak eller en person som skulle vre usynlig, men det flte jeg nr de sa navnet mitt. Det var kanskje lett oppfatte den lille jenta slik. Hadde de bare visst hva som foregikk i hodet til den lille jenta. 

Stress, fortvilelse og bekymringer en syvring ikke skal ha. Jeg hadde nok mer voksne tanker en folk p min alder da ogs. Jeg hadde mye tid til tenke mens de ande pratet. 

Men s er det jo en helt i denne historien ogs. 

Min kjre mamma.

Hadde det ikke vrt for deg vet jeg ikke hvor jeg hadde vrt i dag. Jeg hadde i hvert fall ikke bodd i London. Jeg hadde ikke ftt opplevd halvparten av det jeg har i dag.

Hun underskte og hun pratet med alle som kunne vite noe om dette. Selektiv mutisme. Angst for prate.

Hun dullet ikke med meg, hun fortalte meg at jeg mtte utfordre meg selv hvis jeg skulle bli bedre p det. kunne prate mer. 

Jeg synes det var s vanskelig, men hun hadde rett. Vi dro p cafe ca hver lrdag. Jeg ville ha vann, noen ganger kakao. Hvis jeg skulle ha det mtte jeg g sprre selv med mamma med meg. Noen ganger endte det med vann eller kakao, andre ganger ble jeg sittende med ingenting.

Men det ble bedre, og det ble enklere. 

Mamma hadde rett. 

Skolen var noe annet. Det var s mye jeg gjerne ville si - og jeg ville s veldig gjerne at de andre ogs kunne bli kjent med meg p ordentlig og ikke bare vre jenta som ikke prater - jeg visste jo selv at jeg var s veldig mye mer. Jeg ville at de skulle se den jenta jeg var hjemme eller med vennene mine. Smilende glad, alltid noe si, ganske morsom til tider og veldig veldig sta. Ikke redd for si ifra om noe.

Det tok lang tid. Det var s gjerne noe jeg ville si, men jeg overtenkte klarte ikke f det ut fr menneskene rundt meg var p et nytt samtaleevne, og da var det for sent til gjre noe.

For hver gang jeg gikk hjem fra skolen uten si det jeg ville, uten f ut en ord, gikk jeg hjem flte meg mislykket. Den flelsen var helt forferdelig. Vondt i magen og s veldig sliten av g med skuldrene opp til hodet og alle tankene som hadde gtt igjennom hodet mitt.

Noen ganger klarte jeg det. Og da gikk jeg hjem med en litt bedre flelse. Klarte jeg det ikke det neste dag ble det litt verre igjen. Jeg klarte det jo i gr? N m jeg skjerpe meg.

Etterhvert ble jeg litt tffere for hver dag. Noen ganger var det fortsatt ekstra vanskelig. 

Det som endret meg mye vil jeg si var reising. Det var et stort vendepunkt.

Jeg begynte se ting annerledes. Alle er bare mennesker, hvorfor skal jeg bry meg s mye? Jeg m vre stolt av hvem jeg er - og kunne vise det. Det er ikke noe dumt at mennesker er interessert i hvem jeg er, f oppmerksomhet. Jeg m prate. 

Jeg begynte bli irritert p meg selv. Jeg er et godt menneske - jeg vet at jeg burde ha mye bedre selvtillit. Jeg gjemmer meg bort, gjemmer bort alt det som gjre meg til meg. Alle burde f muligheten til se hvor rar og glad jeg kan vre, hvor sterke meninger jeg har. 

Jeg kan ikke kaste bort mine fine egenskaper og bare holde det for meg selv. Jeg m ta til meg det folk sier til meg.

Jeg husker at ting virkelig begynte endre seg. Men hjemme i Norge fikk jeg fortsatt litt av den samme flelsen. Det var vel minnene.

Jeg tror at s mange r med observere mennesker, bare sitte hre p de prate, hvordan de velger ordene sine og se kroppssprket deres - har gjort meg til en ekspert p lese folk.

Det har i dag gjort meg en stor fortjeneste. Jeg legger merke til smting som det kan vre vanskelig for andre legge merke til. Tegn til nervsitet, mennesker som lyver, prver vre noen andre, mennesker som sliter. Jeg har alltid nok selvtillit til si hva jeg mener, mer enn det ogs - jeg sier alltid i fra hvis jeg mener noe er galt. Jeg er ikke redd for vise reaksjoner. Jeg lar ikke noen skremme meg lenger, uansett hvor hy autoritet du har s betyr ikke det at du er mer verdt, at du har mer rett til si dine meninger eller at det du sier er mer riktig - jeg kan se at alle har sine usikkerheter, at det er s mange som prver vre noen andre. Alle sliter med sine ting, og snn er det bare. 

Jeg har presset meg s utrolig mye i lpet av livet mitt. Jeg er s glad for staheten min.

Det startet vise seg skikkelig da jeg slet som mest med snakke - stahet. Lreren min p barneskolen og mamma brukte skrive til hverandre, avtalte at jeg skulle prve si noen ting i klasserommet - svare p noe. En gang skulle vi alle si en sang vi likte. Det sto mellom to sanger. En hadde et veldig langt og vanskelig navn, men det var egentlig den som var favoritten. Den andre hadde et kjempelett navn.

Jeg vet at for dere som ikke har opplevd en snn sperre, snn angst, ikke kan forestille dere hvordan dette kan vre vanskelig, det er jo bare si det? Det er ikke det. Kroppen stivner og du fr ikke noe ut. Den flelsen, den var helt forferdelig. Jeg ville s gjerne, men det gikk ikke. 

Jeg skreik og hylte og var s frustrert hjemme. N m jeg le litt - hadde alle som kjente meg som jenta som ikke pratet sett meg da hadde de ftt sjokk - det sto ikke p pratingen da akkurat. Nok en gang ble jeg helt utslitt. Mamma sa jeg kunne si den enkle. Nei, det kunne jeg ikke. Det var ikke favoritten. Jeg endte opp med si den vanskelige. Ett skritt nrmere.

Jeg husker ogs at mamma ordnet et lite mte med noen andre som hadde selektiv mutisme. Det var ei jente p min alder, og foreldrene hennes. Mamma og meg. Vi dro ut for spise pizza. Det mtet hjalp meg veldig mye. Jeg inns hvor langt jeg hadde kommet, og at det kan vre enda verre for andre. At jeg ikke var alene. Jeg svarte foreldrene hennes nr de spurte meg om noe. Jenta mtte hviske i rene til foreldrene hvis hun skulle si noe, s mtte de si det til oss. Jeg tenker litt p henne - lurer p hvordan det gr n. 

Lille Marte som ikke ville prate med noen, ikke klarte - endte senere opp med reise hjemmefra som 17-ring, jobbe som modell, vre den som ender opp med sprre fremmede, ringe og fikse opp i ting nr jeg er med venner eller familie, st opp for meningene mine, oppleve verden p egenhnd, gi folk en mulighet til bli kjent med meg - ikke minst, f muligheten til  bli kjent med mange nye helt fantastiske mennesker. 

Jenta som hatet oppmerksomhet og at folk la merke til at hun var der hun ogs - vil n at dere skal se henne, hre henne, og forst henne.

Vi kan alle bli bedre s lenge vi finner nok styrke til presse oss selv. Uansett hvor mye du sliter s kan det bli bedre, det kan bli s utrolig mye bedre. Ikke la fortiden definere deg. Du har nye muligheter hver eneste dag.

Jeg ville ikke at dere skal forbinde dette med vre sjenert - det er ikke noe du kan sammenligne. Jeg husker jeg hatet det ordet. Virkelig hatet nr folk brukte det om meg - eller spurte om jeg var sjenert. Jeg var jo ikke det - jeg klarte bare ikke f ut alt det jeg hadde i hodet mitt! Jeg hatet nr folk fikk meg til fle at jeg var svak og noen som hadde mindre betydning, at jeg ikke var noen. Jeg var 7 r, 10 r, 12 r - og s allerede hvor hardt alle rundt meg prvde, hvordan de prvde  f andre til akseptere de, hvor usikker de egentlig var, men likevel satt jeg der kjente p den ekle flelsen fordi jeg ikke fikk ut noe. Det var vel det som fikk meg til fle meg en smule bedre. "Du lurer ikke meg, jeg ser at du sliter - du ogs."

Det var nok ogs motivasjonen min. Jeg ville at de rundt meg en dag skulle skjnne at jeg ogs forstr, jeg ogs ser - s mye mer enn du tror. 

Vil dere lese litt mer om selektiv mutisme kan dere gjre det her.

Her er ogs noen kjennetegn til mennesker som har opplevd det, eller enda sliter:

<3 Over gjennomsnittlig intelligens, persepsjon, eller nysgjerrighet

<3 Kreativitet og en kjrlighet for kunst eller musikk

<3 Empati og flsomhet for andres tanker og flelser

<3 En sterk flelse for rett og galt

Tusen takk, mamma. For all kunnskap du har gitt meg, for alle gangene du gjorde meg sterkere, for at du har sttt der ved min side og for gangene du har latt meg utfordre meg selv alene. Alt det har gjort meg til den jenta jeg er i dag. Og den jenta - den er jeg egentlig utrolig stolt av. 

Processed with VSCO with f2 preset


kommentarer: 5




Pernille

26.03.2017 kl.13:36

Jeg kjenner meg s igjen i det du skriver og forteller her. Selv har jeg vrt en veldig stille og rolig jente i min oppvekst. Det hele startet da jeg var 4 r. Jeg snakket mindre og mindre med de i barnehagen, og det gikk 4 r fr jeg fikk en diagnose. Som 8-ring fikk jeg pvist diagnosen selektiv mutisme, og har i siden da jobbet mye og veldig hardt med meg selv den lange tiden da jeg gikk p skolen.

I 2013 begynte jeg jobbe i barnehage, noe som skulle vise seg vre den nkkelen jeg trengte. Her var det ikke snakk om holde seg tilbake, nr du vet at de sm og nysgjerrige barna prater som en foss noen ganger. De kan si ting rett ut, og det var endelig her jeg klarte slippe taket.

N etter ha jobbet i barnehage siden den tid, har jeg kommet meg utrolig langt p bare disse rene. N fler jeg at jeg ikke lenger har diagnosen jeg en gang hadde, igjennom alle de rene. Nr jeg regner ut p det s hadde jeg selektiv mutisme, og var en veldig stille og rolig jente i hele 19 r. Det lsnet s smtt fr den tid ogs, men bare det kommet p et helt nytt sted som virkelig forventet at jeg pratet, det var den store nkkelen for at den store klumpen skulle lsne seg hos meg! Igjennom alle de rene hadde jeg ogs store utfordringer som jeg kastet meg ut i - som for eksempel lese hyt for en hel klasse da jeg gikk p ungdomsskolen. S jeg er virkelig glad for at jeg har kommet hit jeg er i dag!

Marte Fredriksen

30.03.2017 kl.21:19

Pernille: Tusen takk for at du deler <3 Blir s glad av hre at det gr bedre

Tanten

26.03.2017 kl.16:41

Fantastisk skrevet prinsessa mi❤

Martine

03.04.2017 kl.02:15

Dette var s fantastisk bra skrevet. Selv om jeg ikke har opplevd det samme, kan jeg relatere mye til det du skriver om. Nemlig det mtte jobbe masse selv for f til ting som "vanlige folk" klarer helt fint. Veldig opplftende lese at det gr s bra med deg n! nsker deg masse lykke til videre.

Marte Fredriksen

03.04.2017 kl.15:09

Martine: Tusen takk for det <3 betyr veldig masse!

Legg igjen en kommentar

hits