MARTE FREDRIKSEN - ET LITE KAOS, LITE LYKKELIG KAOS

  • Skrevet 23.03.2017
  • Klokken 22:50

Det har vært litt rart å komme tilbake til London. Eller - det har vært litt rart å dra fra Bodø. Eller - det har vært litt tungt. Ikke fordi jeg ville bli i Bodø, ikke fordi jeg ikke ville tilbake til London. Jeg elsker London. 

Jeg begynte å gråte dagen jeg skulle reise da jeg pratet med mamma. Jeg begynte å gråte på flyet til Oslo.

Noen ganger irriterer jeg meg for at jeg ikke kan være en av de som ikke tenker så sinnsykt mye - spesielt over ting som jeg føler meg litt alene om. Ikke om å bli millionær, eller når jeg skal gifte meg, eller hvem som har sagt hva om hvem. Jeg tenker ofte på at vi aldri får akkurat denne tiden tilbake, på livet og døden og at alt kan være borte på et sekund. Du får ikke en til sjanse. Folk kan høre meg si det, folk kan prate om det - men jeg føler ikke at de virkelig tenker over det. Det er så sinnsykt skummelt når du først tenker over alt sammen, og det gjør litt vondt, men du kan jo ikke tenke på slike ting hele tiden heller - det kan jo ikke være sunt. 

Hva er det egentlig som betyr noe i det store og hele? Det er i hvert fall ikke hvordan du kan bli mest lik de jentene på insta, eller hvem eksen din er med nå, eller hva andre synes om deg. Det har ikke en dritt å si. De som gjør deg oppriktig glad har noe å si - familien din har noe å si. Livet ditt og lykken din. Det ekte.

Jeg begynte å gråte på grunn av frustrasjon og fortvilelse og sinne. Bestefar som allerede er borte, men samtidig ikke borte. Jævla alzheimer. Jeg gråt fordi Mathilde flyttet fra Bodø. Hvorfor skal det bety noe når jeg ikke lenger bor der? Fordi det gikk skikkelig inn på meg - alle de årene vi har brukt i den lille byen, og nå er begge de små drittungene som fant på alt mulig blitt "voksen" og det er en del av livet vårt som bare er minner. Tiden går så fort at jeg vil gråte litt mer. Skal jeg ikke være ung da, og ikke tenke på sånne ting? Kanskje det, men det er vel bare sånn hodet mitt fungerer. Heldigvis er jeg veldig flink til å ta vare på de viktige rundt meg da, ta vare på øyeblikk.

Går det an å gråte fordi man er så glad i noen da? Gråte fordi noen er et så godt menneske? Høres ikke det rart ut da? Men derfor gråt jeg også. Mamma. Jeg skulle ønske jeg kunne gitt henne hele verden - hun er et supermenneske. Og jeg vet at alle sier at "min mamma er verdens beste", men har du noen gang blitt kjent med den dama så vet jeg at du tenker det samme om henne. 

Så jeg er litt av et rothue noen ganger. Tanker hit og dit. Et lite kaos. Men et lykkelig kaos. Jeg bare føler alt veldig sterkt til tider. Jeg liker å kjenne på følelser, og jeg liker at jeg ikke tenker at livet er så svart hvitt - jeg synes det er ok at jeg tenker litt mer på slike ting til tross for at jeg blir irritert på meg selv noen ganger. Jeg vil mye heller gråte og smile på grunn av det ekte livet, enn å være alt annet enn meg selv i det falske livet. 


kommentarer: 1




TINANNA

23.03.2017 kl.22:58

Enig! Det er viktig å ha slike tanker noen ganger. Bare det ikke blir for mye av dem! :)

Legg igjen en kommentar

hits