KJÆRLIGHET I LONDON

  • Skrevet 05.09.2016
  • Klokken 22:16

Vi mennesker er rare.

Jeg hadde en samtale med en kollega her om dagen. 

Vi snakket litt om tankegangen til de fleste her i London. Når det kommer til kjærlighet. Jeg kan innrømme at jeg kjente meg litt igjen. Hun er gift nå, men nevnte hvor vanskelig det var å finne noen som vil binde seg med noen og holde seg til de, og bare de. Det finnes jo alltids noe bedre, noe nytt, noe mer spennende? 

Her skjer alt så fort, du vet aldri hvem du kan møte eller hva som skjer neste dag - men er det verdt å la en god ting gå for noe annet som muligens kan komme, og muligens være bedre for deg? Er det verdt det? 

Jeg kjente meg vel kanskje litt igjen i det vi nevnte som "guttenes tankegang". Jeg vet at det er flere jenter som tenker på samme måten, og det spiller ingen rolle hvem som gjør det, men er det galt? Jeg tror det er sånn for meg fordi det er mitt syn på det meste - verden er så uendelig stor og den beste følelsen er å føle seg fri til å dra hvor enn du vil, gjøre hva du vil og fokusere på veien du vil gå. 

Men det er jo litt trist å tenke på - hvor mange som går glipp av fine mennesker som kunne vært en veldig stor og meningsfull del av livet ditt. Folk har det så travelt, og er så selvsentrerte. Det er bra å fokusere på jobb, men er det ikke bedre å fokusere på livet og de du omgås? Det er de som gir deg det som faktisk er betydningsfullt. Latter, glede, tårer, følelser. 

Jeg vet at jeg alltid kommer til å være en person som ikke liker å være i ro for lenge, og jeg trenger alltid å føle meg fri - men jeg håper og tror at jeg kommer til å se verdien i å bli og fortsette å være med noen som betyr noe i steden for å tenke på at det kanskje er noe bedre der ute når jeg blir eldre. Det er enkelt å se at mange har en slik tankegang i storbyer som dette. 

Jeg tror de fleste egentlig ikke har tid til å se det i det store og hele. Man kommer til slutt til å sette mer pris på kveldene med mennesker som betyr noe for deg og får deg til å føle noe, enn fremmede som er borte neste dag. 

Vi sier ikke hva vi egentlig mener eller hva vi egentlig vil - hvorfor? Er det så vanskelig å skjønne at livet er kort, for kort til å ikke fortelle folk hva du føler, og at det beste du gjør er å være deg selv. La folk vite hvordan du har det og hva du føler, så slipper man å kaste bort så mye verdifull tid på mennesker som ikke fortjener den - samtidig som man ikke lar mennesker som faktisk fortjener den få sjansen.


kommentarer: 0




Legg igjen en kommentar

hits